Foto: Alyssa Nilsen

Yonaka er et japansk ord som betyr “midnatt” eller “the dead of night”, men er også navnet på et av de mest fremadstormende britiske bandene akkurat nå. Med sin hardtslående og vanvittig fengende rock, blander de sammen en myriade sjangre og paker det inn i en radiovennlig pakke som passer like godt på små klubbscener som på massive festivaler. Vi i Musikknyheter skrev først om dem i oktober i fjor, i vår “Se Opp For”- serie.

Yonaka møttes på universitet i Brighton for en sju års tid siden, og hang først sammen som kompiser før de begynte å spille musikk sammen for tre og et halvt år siden. Opplevelsen de hadde da de først lagde musikk sammen, forklarer vokalist Theresa Jarvis, var helt annerledes fra alt annet de hadde gjort frem til da. “Vi hadde hatt andre prosjekter separat før som aldri helt klikket. Men så prøvde vi fire å spille sammen og bare “Wow, dette er faktisk utrolig bra!”

Siden den gang har bandet holdt sammen, og har sålangt sluppet én EP og flere singler. 2017 ble gjennombruddsåret på en mer kommersiell base, hvor singlene ‘Bubblegum’ og ‘Wouldn’t Wanna Be Ya’ ble plukket opp av både radiostasjoner og store musikkmagasiner, og Yonaka ble et ettersøkt live-band.



Men hva er det med Brighton som gjør det til arnestedet for så mange suksessfulle band? I tillegg til Yonaka kommer blant andre Royal Blood, The Kooks, Blood Red Shoes, The Go! Team og Architects fra den lille kystbyen helt sør i England. “I KNOW RIGHT??” utbryter Theresa med et glis, “Brighton er et seriøst knutepunkt for musikk!” Trommis Rob Mason bryter inn: “Jeg føler at alle som bor der er kreative på en eller annen måte. Det er et sted for kreative mennesker og alle er enten en artist eller in et band eller i det minste på en eller annen måte kreative. Det er et utrolig godt miljø for å skape ny musikk og å få inspirasjon”.

Bassist Alex Crosby forklarer at alle bandmedlemmene originalt kommer fra forskjellige byer som var musikalsk helt døde, hvilket er grunnen til at de bestemte seg for å studere i Brighton. Theresas klasse på videregående hadde totalt tre elever, og hun var en av dem. Å flytte til Brighton og å oppleve musikkscenen der var et kultursjokk for alle fire - på en god måte. Bare det at det er så mange kreative folk på et sted tiltrekker flere kreative folk, mener Theresa. “Man vil omringe en selv med likesinnede. Det er så digg å være sammen med folk som har samme “drive” som deg selv”.

Tre og et halvt år inn i karrieren har Yonakas musikk blitt en fascinerende miks av sjangre. Det er ikke bare rock, ikke bare punk eller tribal eller pop eller metall eller RnB eller hiphop, men en blanding av alt sammen - et biprodukt av alle medlemmenes interesser og innflytelser. Theresa vokste opp med Motown, mens guttene hørte på rock som AC/DC og Iron Maiden, og senere på tyngre ting. “Det er litt sært, er det ikke?” smiler Rob, “man starter med en base og derfra så går man så tungt man bare kan”. Han gliser og forklarer at The Kooks’ ‘Naive’ var låta som fikk ham interessert i musikk, men allerede et år senere satt han og hørte på egyptisk metal. Bandets eneste felles kjærlighet er faktisk hiphop!



Det siste halvåret har oppmerksomheten skutt til himmels for kvartetten; de er høyt oppe på alle “Ones To Watch”- og “Lyden av”- lister for 2018. Men å være et hype-band er overhodet ikke målet til Yonaka. “Vi skal ikke stikke hodet inn gjennom døra og så forsvinne igjen. Vi er her for å bli!” sier Theresa, fast bestemt på å bevise at bandet har langsiktige planer. Og presset som kommer med all oppmerksomheten har de null problemer med å takle, det største presset kommmer innenfra. “Vi presser oss selv ekstremt”, forklarer Theresa. “Jeg stresser alltid med at ‘aaaargh, dette må gjøres og dette må gjøres’, vi liker å lage ting som føles bra, og så når vi går på scena blir vi litt rare”.

Yonakas har rykte på seg som litt av et liveband. Det sirkulerer historier som beskriver et band med uendelig energi, om vegger av lyd og av publikum som blir så ville at skader ikke er helt uvanlige. Også bandet har kjent konsertene på kroppen! “George (Edwards, gitarist) slo seg selv i trynet med gitaren en gang” flirer Theresa. “Det har faktisk skjedd to ganger nå!” bekrefter George, “sist gang var i Reading… Ut i den tredje låta syntes jeg ansiktet mitt begynte å gjøre vondt og tenkte at “shit, det her blir ille” og så kjente jeg noe som rant nedover ansiktet mitt som ikke var svette”. Han klukker av latter og rister på skuldrene, “man må jo bare late som ingenting og fortsette å spille”.

“Jeg dyttet øreproppen til George inn i øret på ham en gang” mimrer Theresa og resten av bandet skjærer grimaser ved minnet. “Ja, in-ear-monitoren!” nikker Rob. “Hun to tak i hodet hans og bare…” han demonstrerer med armene hva som skjedde og bandet stønner bak ham. “Men vi har ikke hatt noen stage diving-ulykker enda!” forsikrer Theresa oss, “vi er veldig trygge stage-divers!”



Yonaka har en travel sommer foran seg med ny musikk som skal slippes på diverse tidspunkt utover året. En ny singel er like om hjørnet, og en EP kommer senere i år. Debutalbumet er under produksjon, men vil ikke slippes før til neste år. I mellomtiden har bandet en kalender stappfull av turné- og festivaldatoer både i og utenfor Storbritannia. “Skal vi til Norge?” spør Rob og Theresa svarer håpefullt “håper det?” før han former hendene til en megafon og roper: “HI NORWAY!! WE’RE REALLY GOOD!!”

Og ja Norge, det er de virkelig!



English version of the interview HERE!