Foto: Hogne Bø Pettersen


Åge Aleksandersen er Norges mestselgende artist av de som synger på eget morsmål. Etter stor suksess med Prudence på tidlig 70-tall måtte han karre seg opp fra bunnen av karrierestigen igjen som soloartist. Dette gjorde han sakte men sikkert med å gi ut en rekke plater i årene 1975-1984. Etter hvert steg platesalget og da vi kom til Dains me mæ i 1982 var 80 000 solgte et faktum.

I 1984 eksploderer det fullstendig. Plata Levva livet blir Norges mestselgende norskspråklige plate noensinne og med Lys og varme skriver Åge seg inn i hjertene på titusener av nordmenn.

Siden 2003 har Åge og hans band Sambandet vært et fast innslag på sommerkonserter og festivaler over hele Norge. I en alder av 69 har han et større publikum enn noensinne.

Ramlet på scena


Åge Aleksandersen er hjemme i Trondheim når han ringer meg opp en våt tirsdagsmorgen. Han ville helst vært ute og fisket, men været er for dårlig. Så da blir det en prat med meg i stedet.

– Like sikkert som det blir sommer, så legger Åge ut på turné. Hvor mange har det blitt nå?

Åge ler.

– Ja, du spør. Siden Sambandet startet opp igjen har vi vært ute hvert år siden 2003. Og så er det jo slik at vi spiller bare fra juni til oktober.

– Når tar Åge ferie da?

– Jeg tar sommerferie i oktober. Da har jeg mye fri. Men det blir litt fri inne i mellom i turneringen også, og da drar jeg på Fjellværøya ut mot havet her og fisker. Men det er så jævla dårlig vær med kuling og regn nå. Det blir nok ikke denne uken her.

– Etter sommerferien i oktober, blir det studio da?

– Jeg er kontinuerlig i studio, for jeg er jo sangskriver, først og fremst. Men du vet, det tar meg en tre år og få ut av meg ti til tolv sanger. Så det er ikke rare greiene.

– Er det fortsatt en lang prosess for deg å få ut en låt?

– Det er nok det. Og siden jeg har valgt å ikke være tjue år lenger, men vil reflektere min egen alder og mitt eget liv, så er det slik at tema å skrive om fornyes hele tiden. Jeg forandrer meg jo hele tiden som person, og da blir det mer å ta tak i.

Det å være sin egen alder, og ikke late som man er ung lenger, er noe Åge har kjent på kroppen denne sommeren.

– Vi var på noe som heter Eiker Rock i Mjøndalen. Da gikk jeg på trynet da jeg skulle hoppe opp på noen høyttalerkasser. Det hele er et eksempel på gammel gubbe som leker 19-åring. Det er ikke bra!

– Det er kanskje Sambandet-gitarist Skjalg Raaen som burde ta den jobben?

– Absolutt! Men det kan jo hende jeg prøver på det igjen, man vet nå aldri.

Skjalg Raaen


Spiller i timevis


–Er det vanskelig å sette sammen en setliste for konsertene dine?

– Både og, vil jeg si. Jeg har over 400 låter å velge i, men en god del av låtene er slike sanger som folk vil ha. Og så krydrer vi litt med nyere ting, og da tenker jeg på låter som er fra 2000-tallet og utover. Det er ikke noen stor frustrasjon når vi får bestemme selv hvor lenge vi skal spille. Men i det øyeblikket vi går inn i festivalverden kan det bli litt mer frustrerende. For da har man ofte begrenset spilletid. Og ber du meg bare spille en time, da blir jeg ganske lei meg, altså.

– Jeg har dessverre bare sett deg på festivaler de siste årene. Hvor lenge varer en Åge-konsert når han får bestemme selv?

– I Tromsø spilte vi tre timer, men vi ligger vanligvis mellom to og en halv time til tre.

– Er det noen låter du bare vet du må ha med?

– Ja, hehe. Det er det. Jeg bør ikke kutte ut Lys og varme, Levva Livet, Rio de Janeiro, Dains med dæ, Suttekluten, Rosalita, Hold fast og… nå vi er allerede oppe i en konsert på en time.

Lys og varme


Men Åge er klar på at sangen Lys og Varme står i en særstilling.

– Den har vært med meg på hver eneste konsert siden jeg skrev den. Jeg pleier å si at ute blant publikum er det noen som har en sterk opplevelse i tilknytning til den låten, enten nært grava eller nært vogga. Og det vet jeg fordi i gamle dager pleide jeg å få masse brev, nå er det på Facebook, spesielt om den sangen. Så den låten må jeg behandle med respekt. Og vi skal alltid spille den ordentlig, for det er en sang som skiller seg så mye ut i min karriere.

– Halvdan Sivertsen sa en gang om Kjærlighetsvisa at den låten var ikke hans lenger. Og det føltes veldig godt. Er det slik med Lys og varme for deg?

– Ja, det er nok det. Og det er jo det største en låtskriver kan oppleve. At sangen lever sitt eget liv. Det var forresten jeg som produserte Sommerfugl i vinterland.

Styrer sin egen Facebook


Åges popularitet ser ikke ut til å dale. På Facebook har han 120 000 følgere, og det er han selv som skriver og er redaktør der.

– Jeg bruker en time hver dag på det, og svarer på en del meldinger. Med så mange følgere er det mer enn nok å bite i. Og så er det selvsagt noen tullinger man må slette. Men for en einstøing som meg er det en fin måte å ha direkte kontakt med folk uten å måtte ha direkte kontakt med dem, om du skjønner. En ting er det som skrives direkte og åpent på veggen i gruppen, men noe annet er de direkte meldingene jeg får.

Åge synes også det er også interessant å se hva en sang kan bety for folk, og hvor mange tolkninger folk har av det han skriver.

– For eksempel er det mange som liker 24/12 som er en relativt ny låt. Og den er det like mange tolkninger av som det er innlegg. Og det liker jeg, for det er artig. Jeg behøver ikke å forklare hvordan en sang egentlig var tenkt. Det er finere at folk får lage sin egen undertekst.

Nøytronbombe og utdaterte presidenter


– Når vi først er inne på tolkning: I låten Berre Liv synger du «Alt skal bestå/Huset mett å/Berre liv/Berre liv/Berre liv.» Låten er skrevet i 1981. Det må da være nøytronbomben, en atombombe som ble designet for å drepe mennesker mens den sparte infrastruktur, du synger om?

– Ja, det er det. Den ble presentert som et stort og nytt framskritt. For meg var det et helt perverst foretak. Men så skrullete er nå en gang verden. Den sangen spiller vi faktisk på årets turne, for nå føler jeg at den har blitt sørgelig aktuell igjen. Jeg skvetter jo hver gang Donald Trump dukker opp på TV-en, ha ha. Og det sitter en fuling borte i Russland som tar rotta på alle, har jeg mistanke om. Og da er det noe med tema i den låten som passer godt i dag også.

– I Levva Livet sang du om atomkrig, Andropov og Reagan. Er den like aktuell?

– Den er aktuell, ja. Og jeg innrømmer at jeg i dag bytter presidentene ut med Putin og Trump. Sånn skal man egentlig ikke gjøre, for en låt er jo originalt et tidsbilde av tiden den ble skrevet i. På den måten er den egentlig sørgelig utdatert, for de statslederne er jo borte i dag. Men bytter jeg ut med dagens herrer, så er den like aktuell.

Sambandet


Platebransjen – et rottereir


– Dains me mæ var min introduksjon til musikken din etter å ha fått platen i julegave hos min søster. Nå får man ikke tak i den lenger, verken på plate eller strømmetjenester. Hvorfor?

– På grunn av at platebransjen er et rottereir av raringer. Den platen ga jeg faktisk ut på et eget selskap som Hans Rotmo, Terje Tysland og jeg eide. Men så ble selskapet overtatt og drevet av andre, og så gikk det konkurs og jeg vet ikke hva. På grunn av dette er rettighetsproblematikken mildt sagt uklar. Og jeg har ikke hatt tid eller krefter til å ta tak i akkurat den situasjonen med det albumet. Men det skal jeg gjøre.

Han innrømmer at pr i dag er det ikke så mye han kan gjøre med situasjonen.

– Det er mange som spør etter akkurat den plata. Men jeg har ikke noen løsning her jeg sitter i dag.

Dains med mæ var en dobbelt-LP, hvor den ene platen var nye studiolåter, og den andre var en live-plate.

– Vi spilte den inn på en Vestlands-turné. De fleste opptakene er fra Florø, Sandane og Årdal.

Kjeft og våkenetter


Albumet Levva livet var starten på den mer seriøse Åge. I begynnelsen av solokarrieren var det derimot langt mer morsomme sanger om kviser, fotballidioter og ungdomsramp. Hvordan ser han tilbake på de sangene i dag?

– Nei, de står jeg for. Sånn var nå livet den gang da, he he. Dains me mæ (1982) var vel starten på å fokusere på litt andre ting. Og det er der jeg virkelig fant lyden min, sammen med Sambandet. Ikke minst via keyboardist Lasse Hafreager og saksofonist Bjørn Røstad. Den er et lite vannskille. Når det gjelder de morsomme låtene, så er jeg ikke så veldig deppet, altså, he he. Men det er vel den type sanger jeg har fått desidert mest kjeft for da, ha ha.

–Fra og med Levva livet, og videre på Eldorado, så blir det en del tema om bekymret far som ser ut av vinduet på barnerommet, mens barnet sover i senga, og du er bekymret for atomskya. Var du mye oppe om natta?

– Både og, men du må huske på at sånn var verden. Å vokse opp under den kalde krigen, og det å være midt i det, det var ikke noe kjære mor. Og så hadde man atomskyen fra Tsjernobyl som kom inn over landet. At jeg som sangskriver, forankret i den tiden, skriver om det, finner jeg ganske naturlig.

Respekt for gamle gubber


Det er ingen tvil om at Åges karriere har hatt opp-og-nedturer, og få norske artister har vel mottatt mer motbør i pressen, spesielt i hovedstadspressen.

– I dag virker det som at du høster mest respekt. Er trikset bare å holde på lenge nok?

– Vi har jo tradisjon for det i Norge og behandle gamle gubber bra, he he. I en så lang karriere som min er det helt naturlig med svingninger. Helt død har jeg aldri vært. Men at det har stort sett vært positivt siden 2004 og fram til i dag skyldes nok først og fremst at jeg har med meg et fantastisk band. Det gjør kanskje at mange blir overrasket over at vi låter så vitalt som vi gjør.

– Da jeg så deg live i fjor stod hele tre generasjoner og sang med, det må da være kult?

– For meg på scena, ja. Men jeg tenker jo på disse stakkars barna som har blitt plaget med musikken min på bilturer på ferie og i heimen under oppveksten, ha ha. Men vi ser det på konsertene våre rundt omkring at det som preger publikum er ikke at det bare er gammelt. Vi har etter hvert fått et ganske ungt publikum.


Verden eksploderte


I 1984 kom albumet Levva Livet ut. Med sine 275 000 solgte eksemplarer er den tidenes mestselgende norske album.

– Det er 1985 og du skal begynne arbeidet med å lage en oppfølger til det som allerede da var blitt Norges mestselgende plate gjennom alle tider. Hvordan var det å være Åge da?

– Det var surrealistisk. For det første turnerte vi helt utrolig mye. En stund gjorde vi til og med to konserter pr dag for å dekke etterspørselen. Men det var kanskje så voldsomt at jeg hadde verken tid eller krefter til å kose meg med suksessen. Og når jeg ser tilbake på det nå så var jo hyppigheten av plateutgivelser vanvittig.

Han sier at selv om han hadde gjort det bra før og solgt mange plater, så var Levva livet et stort skifte.

Men alt ble annerledes med akkurat den platen. Verden eksploderte for meg. Jeg var ikke så veldig forberedt på det som kom. Jeg hadde ikke noe apparat rundt meg som kunne ta ned ballene for meg og være litt portvokter. Så det ble veldig mye i noen år. Og så ble jeg tillagt mange verdier og kvaliteter jeg ikke har.

Åge


Oppfølgeren


Åge jobbet beinhardt med oppfølgeren Eldorado (1986). Yan Friis, som i dag er programleder på Herreavdelingen på NRK, sammen med Finn Bjelke, fulgte Åge gjennom det året han jobbet med platen, og lagde et bilag som kom med i ukebladet Det Nye. Jeg spør Åge om han husker noe av å bli fotfulgt mens han jobbet med platen.

– Tja, han hang ikke med hele veien, det var litt av og på. Jeg tok meg en tur til Sovjetunionen og Polen og da hang han på, ja.

Eldorado var antagelig hans mest gjennomproduserte plate til da. Hører man på platen i dag er det mye bra på den, men enkelte låter lider av en utdatert 80-tallslyd. Den ble uansett en gigantsuksess , noe også neste album, Solregn også ble.

Spurv og hund i verdensrommet


Men så kom 1991, og albumet Laika. Tiden for nedtur var kommet. Salget hadde for enhver annen norsk artist vært mer enn respektabelt, men for en i Åges divisjon var salget en solid nedtur. Det samme var mottakelsen. Nå var man ute etter å ta Åge. Spesielt for tekstene.

– Første gang jeg intervjuet deg var rett etter at du ga ut Laika i 1991. Du sa da at da du leste anmeldelsene av plata, så ville du gå opp på hotellrommet og drukne deg i badekaret. Er det så ille å få dårlig kritikk?

– Det er klart at når det som på den tiden var Norges største aviser, slakter deg så til de grader, så er det lov å være lei seg. Men det gikk jo over. På turneen vi er på nå så spiller vi jo tittellåten. Og når jeg tar fram den låten i dag, og hører på siste refrenget som går «Ja, ka skuill dæm med hoind ut i rommet/Kunne holdt sæ hær/Bare flaks at vi ikke fikk’n i hauet,» så synes jeg det er ganske vittig da. Og fra min side var det et forsøk på å skrive en sang vel skal man ha bakkekontakt, men at man av og til kan ha vel mye bakkekontakt. Men jeg lyktes kanskje ikke helt.

– Jeg hørte på den platen for ikke så lenge siden, og jeg må si at jeg synes den slett ikke er verst og lurte på hvorfor alle klagde så mye på den da den kom.

– Det var vel tid for å ta meg.

– Du sa en gang at du følte det som at folk skjøt på deg som man ville skutt på en spurv med atombomber.

– He he. Det er klart at det ligger litt i kortene at når det har gått så bra med noen, over så lang tid, slik som det hadde gjort med meg, så var det nok på tide å gjøre noe med meg. Samtidig fortjente jeg sikkert noe av kritikken jeg fikk. Men jeg er ikke en person som ser så mye tilbake. Jeg kan sitte og se tilbake og si i 82 gjorde jeg det sånn, i 84 gjorde jeg det sånn, i 86 gjorde jeg det sånn osv. Men jeg dveler ikke ved det. Jeg jakter jo fortsatt på DEN sangen.

– Så du er også blant de artistene som mener du enda ikke har skrevet din beste låt?

– Målt med mine egne mål så tror jeg at jeg har vært nært en del ganger. Men det handler også om at jeg er en veldig systematisk herremann. Jeg bestemmer på forhånd en dato og et klokkeslett for når jeg skal starte med å skrive nye låter til en ny plate, når jeg skal være ferdig med å skrive, når jeg skal gå i studio, hvilken stemning platen skal ha og hvilken farge låtene skal ha. Noen ganger går det rett vest, ha ha! Og noen ganger føler jeg at «du verden, dette ble ikke så verst.» Men jeg er nok fortsatt ikke helt i mål, nei.

D.D.E


– Når vi nå snakker om dette å ha klare mål og være streng med seg selv i prosessen, så har Bjarne Brøndbo fra D.D.E sagt at å jobbe med Åge som produsent i studio, det var ikke noe kjære mor.

– Nei, det var det nok ikke. De kom til meg en dag vi skulle jobbe i studio og sa: «Åge, kan vi få spise i dag?»

Åge ler høyt og rått i telefonen.

– Det er nok ikke noe kjære mor å jobbe med meg, nei! Ete kan de gjøre en annen gang, he he.

– Fortell litt om det å jobbe med DDE. Mange mener jo det var du som oppdaget og fikk fram det bandet. Er du enig i det?

– Tja, du har jo Terje Tranaas da som på den tiden spilte med meg, og som også har vært med litt i DDE. Jeg vil si at vi to sammen var med på å bygge opp grunnmuren skikkelig. Og det var interessant å jobbe med dem. Bjarne Brøndbo er jo et oppkomme av det meste. Og Frode Viken var en flott sangskriver. Men det var mye som måtte systematiseres med dem.

Åge synes den dag i dag at det han produserte for DDE ble bra.

– Det som er på de platene er jo låter som «Vinsjan på kaia» og «Det umulige,» altså originalinnspillingene. Jeg ser tilbake på det med en viss stolthet, jeg gjør det.

– Da D.D.E tok av og reiste rundt til enhver avkrok av landet, så var det mange som snakket om at de tok opp arven etter deg. Er du enig i det?

– Ja, og det er jo som en tanks med underholdning som kommer til byen eller bygda når D.D.E kommer, så det forundrer meg ikke om folk mente det.

Åge og gitar


Totalt umusikalsk


– Da du stod og underholdt venneflokken med å mime til Chuck Berry i soveromsvinduet i Namsos som barn, hadde du da trodd at du skulle sitte her og snakke med en journalist nesten 60 år senere?

– Nei, overhode ikke! Da jeg var 11-12 år, så spilte jeg i skolekorpset. Og da kom dirigenten hjem til min mor for å fortelle, mens jeg hørte på, at «Du, Inger. Han Åge er totalt umusikalsk,» ha ha. «Så han må i stedet holde på med idrett. Og jeg som hørte på tenkte da: «Javel.»

Og dermed ble Åge i stedet kretsmester i hopp og fotball.

– Jeg tok det på alvor det der, altså.

Men dette med musikkarriere kom gradvis snikende.

– Du kan si at lidenskapen den bygger seg sakte men sikkert opp. Og jeg tror ikke det er mulig i dag å skjønne hvor eksotisk og sprøtt det var da Prudence [suksessrikt norsk band som Åge spilte og sang i på 70-tallet, som også huset Terje Tysland] reiste på turné første gang. Og så skulle vi hjem til familiene våre og si at vi skulle reise på turné. Det visste jo ikke de hva var for noe en gang. Yrket var ikke oppfunnet, kort og godt. I hvert fall ikke på små plasser i Norge. At det skulle bli et levebrød og et seriøst yrke, var utenkelig. Ikke en gang da trodde jeg at det kom til å vare noe lenge, det må jeg innrømme. For da var pop og rock av, med og for unge mennesker. Men det har jo heldigvis forandret seg.

– Når du snakker om unge: Det som slår meg i dag er at de er langt mer sjangerblinde enn det vi, og sikkert din generasjon, var. Har du noen tanker om det?

– Jeg tror nok jeg er siste generasjon der den oppvoksende generasjonen hadde sin egen musikk. Dette med langt hår og det som foregikk i verden fra 60-tallet og utover 70-tallet. I dag forsøker jo foreldrene å være like hip som ungene sine, sant? De kler seg hippere enn noensinne, og forsøker å spise opp musikken til ungdommen også. Nå er det mer slik at alle liker alt. Det er vel kun rap som i dag har såpass mye albuer og kanter som gjør at den virker farlig og provoserende for foreldregenerasjonen, for å kalle dem det.

Reality-TV


– Når ser vi Åge på TV2 i «Hver gang vi møtes?»

– Det gjør du aldri!

– Okei, kort og klart svar der.

– Jeg ser gjerne på programmet, men det er ikke noe for meg, nei!

– Du må jo være drømmegjesten deres?

– Det vet jeg at jeg er, fordi de har jo prøvd seg mange ganger. Jeg sier nei til mye. Det er musiker jeg er, så da stiller jeg ikke opp på TV for å bake, klatre i fjell eller gudene vet alt de gjør i disse realityprogrammene. Jeg er nok en sær herremann når det kommer til dette.

– Du er vel strengt tatt i en posisjon hvor du ikke behøver å delta i slikt, heller?

– Ja, det er riktig. Men samtidig så vil jeg bruke kreftene mine på det jeg er god til. Så da må jeg spørre meg selv: Vil jeg skrive bedre sanger om jeg blir med på dette? Nei. Vil det gjøre noe positivt for karrieren min? Nei. Da velger jeg heller å bruke kreftene mine og tiden på å lage sanger, og reise på turné.

Men Åge er klar på at han ugleser ikke folk som deltar i slike program.

– Jeg ser jo på slike program selv, og synes det til tider er god underholdning. Men jeg har ikke tid til å delta i dem, og det passer meg ikke.

Elsker jobben


– Hva er drømmeplassen å spille på?

– Jeg vet ikke om jeg har en spesiell plass. Ting rundt i Norge er jo mystisk likt, egentlig. Det være seg om vi spiller på Sørlandet, i Troms eller i Finnmark. Jeg kommer til å fortsette å kalle det Finnmark, uansett hva som bestemmes.

Men han innrømmer at de to hjembyene hans, Namsos og Trondheim, det er alltid spesielt.

– Det kribler litt ekstra når vi skal spille der. Men ellers har jeg vært med på så mye at det er vanskelig å velge en spesiell plass.

Samtidig mener Åge at turnélivet i Norge kan være fantastisk.

– Dersom du har antennene med deg, kan du se hvor vakkert det er i Norge, og hvor bra vi har det her til lands. Og hvor fint og fredelig vi har det. Det er mange fine plasser å se. Og så møter vi jo mange hyggelige folk. Det finnes verre jobber enn min, for å si det sånn!

Alle bilder (C) Hogne Bø Pettersen