«Hverdag, uansett» gis ut tirsdag 9. oktober, og er Gaute, kassegitaren hans og 15 sanger i vise/country/blues- verden.

«Hverdag, uansett» er produsert og mikset av Gautes to gode venner og kompanjonger Raymond Jensen (My Midnight Creeps) og Vidar Vang. Det gis ut på Gautes eget plateselskap, Hverdagsprodukter, og blir tilgjengelig på alle digitale plattformer i dag.

Gratulerer med debutalbum! Ryktene sier at det har tatt noen år. Er låtene på albumet nye eller har de vært med deg lenge?

— Tusen takk! Ja, det har tatt sinnsykt mange år. Altfor mange! Jeg har skrevet låter i 25 år og spilt i en masse band og drevet på med en masse musikk, men jeg har ikke fått somlet meg til å lage et album før nå. Litt fordi jeg har hatt mye annet å drive med, som å få unger og være ektemann og jobbe og sånt, men mest fordi jeg bare er litt dårlig til å få ting gjort. Jeg er fæl til å utsette ting.

— Den eldste låten på «Hverdag, uansett» er fra 1998, tror jeg, i leiligheten jeg og kjæresten min leide i Kongens gt. 21 i Bodø. Den heter «Motorstopp». Eller… 1998 er kanskje ikke riktig å si? «Motorstopp» er en oversettelse av «Broke Down Engine Blues» med Blind Willie McTell, - og den originalen er jo fra 1932!. Så, ja, du kan si at den eldste låten på debutalbumet mitt er 86 år gammel.




Du kaller deg Oslos minste artist, hvor høy/lav er du egentlig?

— Hehe. Rent fysisk er jeg over gjennomsnittet høy, 185 cm. Ikke helt oppe i Kristopher Schau/ Sivert Høyem /Bjørn Muller-land, men høy nok til at jeg kan omtale meg selv som «høy og mørk», hvis jeg vil. Eller: «høy og grå». Men kommersielt er jeg liten. Gjør hele greia selv, «no budget» på min egen label, Hverdagsprodukter. Men det er gøy å styre litt på selv, ordne Facebook og Instagram og melde journalister og lage små promovideoer med iMovie og sånt. På torsdag skal vi ha releaseparty i stua på leiligheten vår på Torshov i Oslo.Det blir bra!


Hvordan har du jobbet med debutalbumet? Hvordan har prosessen rundt låtskrivingen og innspillingen i studio vært?

— Først jobbet jeg veldig, veldig sakte i mange, mange år – og så jobbet jeg dritfort i én dag. To av mine aller beste venner, Raymond Jensen (My Midnight Creeps) og Vidar Vang, dro meg inn i Raymonds lille studio på Grünerløkka i Oslo en lørdag i november 2016, under dekke av at vi burde få dokumentert sangene mine - “i tilfelle jeg skulle bli påkjørt av trikken”, som de sa. Jeg tror egentlig bare de var drittlei av at jeg ikke fikk fingeren ut og laget en plate. Raymond og Vidar satte opp mikrofoner, plasserte meg på en stol i innspillingsrommet og trykket ‘record’. Så spilte jeg. Mye. Da dagen var over, hadde vi 42 sanger på tape. Eller i datamaskinen, da. Og det låt bra, så bra at vi fant ut at dette kunne være mer enn bare dokumentasjon. Så vi gikk gjennom opptakene, fant de sangene som satt best, og så brukte Raymond og Vidar én dag på å mikse dem. Og så var albumet der. Det tok et par dager, alt i alt. Eller 25 år!

— Låtskrivingen min foregår som oftest stykkevis og delt. Det dukker opp en liten gitarfigur eller en tekstlinje som jeg synes har noe ved seg. Så pusler jeg det videre derfra, med utviklingen av musikk og tekst litt om hverandre. Noen ganger drar en ny musikalsk idé teksten videre, andre ganger drar en ny tekstidé musikken videre. I dag kom jeg på en linje som kanskje kan være en bra tittel på en låt: «Kjærlighet ved siste blikk».



Det er bare du og kassegitaren. Hvorfor så nedstrippet?

— Jeg har selvfølgelig hatt femti tusen forskjellige ideer om hvordan mitt første soloalbum skulle være. Rockeband? Country? Strykere? Kanskje noen jazzfolk? Men til slutt endte jeg opp der det hele begynte: med meg og kassegitaren min. Jeg vokste opp i den lille bygda Bjerkvik i Nordland med en lærerfar som spilte gitar og sang viser, og da han lærte meg å spille gitar i 1985 ga han meg streng beskjed: “Du må spille og synge!”. Og det har jeg gjort siden - spilt kassegitar og sunget sanger. Og til tross for alle årene med band og rock, føler jeg at det er visesanger jeg egentlig er. Det er det jeg virkelig kan.”


Hva er dine topp 3 debutalbum gjennom tidene?

— Å, vanskelig og herlig spørsmål! Jeg er jo utdannet historiker og har slukt et titalls milliarder musikkbiografier, -dokumentarer og -blader i løpet de 42 årene jeg har levd, og debutalbum er jo nesten en egen genre i seg selv, så det er fristende å gjøre et forsøk på en drøftende og objektiv liste. De tre «viktigste» debutene, liksom. Men siden du spør hva mine er, så skal jeg prøve å holde det personlig. Da er to av svarene helt opplagte for meg.

(1) «Blodig Alvor, na,na,na,na,na» med Dumdum Boys. Jeg fikk den på en opptakskassett av en kompis jeg var i svømmeklubben sammen med, og jeg er fortsatt helt obsessed med den plata. Ufattelig bra gitarspill. Sinnsykt bra synging av Prepple. En magisk miks av råskap i musikk og poesi i tekstene. «Sherwoodskogen» har en av mine all time favoritt åpningslinjer: «Fjerne øyne lenge etter stengetid / kjente deg før / alltid snill og blid>».

(2) «Old No. 1» med Guy Clark. Det er ingen album som gir meg mer lyst til å lage låter enn det. Elsker sånn country-låtskriving, sånn type fortellende tekster. Og «Let him roll», sistelåten på plata, har kanskje verdens beste avslutningslinje. Men den kan jeg ikke sitere her, for det blir en spoiler.



(3) «Rodeo» med Vidar Vang. Her tenkte jeg på mange debutalbum jeg har hørt mye på, som «Horses», «Velvet Underground & Nico», «Suser avgårde», «Appetite for destruction» eller «The Slim Shady LP». Og så tenkte jeg også på noe nærmere, som «Industrial Silence», siden jeg vokste opp med Robert og var god venn med hele bandet og var både fascinert og inspirert av dedikasjon deres, pluss at jeg syntes det var helt amazing at en fyr jeg hadde sittet i klassrommet med i ni år plutselig var rockestjerne. Men vet du hva? Det finnes bare ett album i hele verden som virkelig har forandret livet mitt, og det er et debutalbum: «Rodeo». Fordi det albumet gjorde meg til musiker, bokstavelig talt. Jeg spilte i bandet til Vidar og var med og skrev det meste av tekstene på den plata. Før den tid hadde musikk vært en litt avansert hobby, etter «Rodeo» var vi plutselig ordentlige musikere. I musikkbransjen. Og jeg og Vidar jobber fortsatt sammen med låtene hans. Senest på fredag hadde vi en økt rundt kjøkkenbordet mitt på Torshov i Oslo, hvor vi jobbet med tekstene til hans neste plate.

Hva var den siste låten du hadde på repeat?

— «One day» med UGK. I fjor sommer skrev Jørgen Nordeng en artikkel i iTromsø om sine ti favoritt hiphop-album. Via en spilleliste han laget til den artikkelen, oppdaget jeg låta «One day». Siden da har jeg vært helt obsessed på den låta. Jeg hørte den seinest på repeat tre-fire ganger i dag, mens jeg gikk til Storo-senteret for å kjøpe lyspærer. Den er så bra som musikk blir.




Oslos minste artist på Facebook

Hverdag, uansett på Spotify