Foto: Ådne Evjen

Erling Ramskjell har en mangslungen musikalsk bakgrunn og produksjon bak seg. Han har gitt ut plater under artistnavnet Æ, han har bl.a. vært med i grupper som Schtimm og Dubel Darr og har samarbeidet med den svenske artisten Stefan Sundström som han blant annet spiller i bandet Likholmen med. Han har også vært produsent til og duettpartner med Ingeborg Oktober. Han har for ikke lenge siden gitt ut plata Kaospraksis, og turnerer for tiden deler av Norge. Musikknyheter fikk en prat med ham før konserten på Antikvariatet i Trondheim.

Hvor lenge har du holdt på med musikk?
- Jeg har holdt på med musikk siden før jeg begynte på skolen. Jeg begynte å spille gitar på ordentlig i godt voksen alder. Før det spilte jeg bass, storebror tok seg av gitarspillinga den gangen. Jeg tenkte nettopp over at jeg antageligvis har spilt gitar på litt flere utgivelser enn de jeg har spilt bass på. Jeg har bestandig spilt instrument ut av nødvendighet. Kort sagt har musikkspøkelset har forfulgt meg siden jeg var liten.

Du har litt av en produksjon bak deg?
- Ja, jeg har hatt mye tid til rådighet. Jeg har ikke hatt noen spesielle hobbyer og ikke hatt så mange «vanlige» jobber. Jeg har nok funnet det som jeg bare må holde på med, og ja, det er vel også rett å si at jeg har vært ganske produktiv.

Så musikk har vært både livsstil, jobb og hobby for deg?
- Ikke hobby, det er jo noe man mer gjør som atspredelse. Det er vel mer snakk om at det med å lage musikk er noe jeg ikke klarer å la være. Jeg tror forresten at den beste måten å lage musikk på, er å bestemme seg for at «nå skal jeg ikke lage musikk».

Er det sånn at livet utenfor de litt urbane strøk passer deg bedre enn i byen?
- Helt klart! Det er ikke sånn at jeg hater urban livsstil, men jeg er nok mer tilpassa et anna tempo og et anna miljø. Der er jo folk skapt forskjellig, heldigvis, men det er noe med å vende blikket sitt mot naturen og det som fins der.

Når det er sagt, så syns jeg tekstene dine er veldig lite stedbundne, i hvert fall på den siste plata di. De er filosofiske på et mer allmenngyldig plan?
- Takk! Det velger jeg å ta som et kompliment. Jeg prøver i en viss grad å være allmenngyldig uten å slipe ned skarpe kanter i tekstene.

Den siste plata heter Kaospraksis. Fins det likevel en rød tråd i det hele?
- Det fins en rød tråd der, og jeg tenker veldig helhetlig. Jeg tar ikke de ti siste låtene jeg har skrevet, og spiller dem inn som ei skive. Jeg har bestandig en overbyggende idé eller plan som jeg tenker ut fra. Og det kan gå mange år før en låt finner heim, og havner på rett skive. Tekstene referer til hverandre, både tekster som er på plata og tekster som er på eldre plater. Man er sin egen redaktør, det vil bl.a si at man prøver å komprimere ganske mange år i ei setning eller en sang.

- Når det gjelder kaos, så kan det være en forvirrende og negativ ting, men det kan også være positivt. Tenk på de ekstatiske tingene i livet f.eks. Det er visse ting i tilværelsen man ikke kan beskytte seg mot. Livet er sånn at det er mye man ikke kan påvirke.



Du har sagt at det var en dyd av nødvendighet å lage den siste plata og at du har hatt plata i hodet i mange år. Med det i bakhodet: Hvordan jobber du når du lager låter?
- Jeg er skrudd i hop sånn at jeg har tekstene i hodet. I stor grad musikken og. Jeg skriver sjelden ned og samler på skriftlige tekster over år. Det er små tankebilder som fester seg og kan hentes fram igjen. Litt som med en musling som kapsler inn et sandkorn og så blir det til ei perle, eller en svulst. Du kan si at jeg lager mentale notater.

Du har delvis befridd deg fra «enderimsslaveriet»?
- Jeg tiltrekkes gjerne av det litt kantete og motstandsfylte når jeg lager tekster. Å skulle lage formfullendte rytmeskjema og snasne rim er jo enkelt nok, men det er ikke akkurat noe som passer med det jeg holder på med. Ellers er jo tekst og musikk siamesiske tvillinger. De hører sammen. Jeg ser jo verdien av enderim, men det er ikke det som er det fremste parameteret når jeg lager tekster.

Jeg liker nyordene og de originale ordsammensetningene i tekstene dine. Ord som «trangsynseran», «forgrunnsstøyeran», «kaospraksis». Hvor bevisst er din lek med ord?
- Takk takk! Hvis man ser en svart sau med fem føtter i en saueflokk, så er det den man husker. Det er litt sånn jeg tenker når jeg lager tekster. Ikke at jeg bevisst sitter og finner på de mest spesielle ordsammensetningene, men når de ordene dukker opp blir jeg interessert. Og om de ordene man trenger for å uttrykke seg presist ikke finnes i språket, får man vel bare finne dem opp.

Det er også et skriftlig virkemiddel du bruker endel av i tekstene, og det er de tre prikkene. Som f.eks. i duetten med Ingeborg Oktober …vi får vel se på det. Hva slags tanke ligger det bak det?
- De tingene som er uuttalt er jo ofte en veldig stor del av meninga i en tekst. Det er litt av strukturene som gjelder i tekster. Det er en ganske stor tvil i mange av tekstene mine. Pluss at man prøver å komprimere mye ned i korte tekster. Vi har forresten en låt med Schtimm som bare heter .

Jeg mener noen av låtene på plata er litt new wave-aktig, litt tidlig Elvis Costello, med Farfisa-orgel bl.a. Hvor bevisst er dette?
- Det er ikke bevisst at det er new wave-aktig, selv om det er Farfisa og Wurlitzer med wah-wah-pedal med i bildet. Når vi produserer skiver, tar vi i bruk de lydene og instrumentene vi føler passer helheten uten at vi tenker hva over det refererer til. Vi tenker jo først og fremst på å høres ut som oss selv, men på samme tid er man jo klar over at man ikke er i et vakuum. Det er klart: Lytterne har jo sine egne assosiasjoner, og plasserer det inn i sin egen sammenheng. For min egen del fikk jeg lyst til å sjekke ut Elvis Costello. Bandet jeg spiller med er et godstog som er ute av kontroll. Selve produksjonen på plata er bevisst. Det er ingen cymbaler på skiva, og ingen akustiske gitarer. Det med cymbalene har den effekten at du får et mer kontant lydbilde. Det var akkurat det jeg ville oppnå med plata.




Mer info om Erling Ramskjell finner du her