Alle foto: Stian Schløsser Møller

Jørgen Nordeng aka Jørg-1 og Joddski, har siden starten av 2000-tallet vært en sentral skikkelse innenfor norsk hiphop og rap. Han har vært toneangivende når det gjelder å definere sjangeren i Norge. Nordeng er fra Ørnes i Nordland, men flytta i ung alder til Bodø. Han var tidlig ute med å rappe på dialekt gjennom gruppa Tungtvann. Etter at Tungtvann ble oppløst i 2007, har Nordeng hatt flere prosjekt gående. Han opptrer bl.a. som Dj med klubbkonseptene Raggabalder og FETTE NAJS. Han ga ut boka Full sirkel - raphistorier fra ghettoen til bygda - og tilbake i 2017, og har musikkprogrammet Superstars hver fredag på P13 sammen med Don Martin. Han er også musikkjournalist i avisen iTromsø.

Nordeng har gitt ut flere album under artistnavnet Joddski, og kom i mars ut med albumet Glasshuset Morgengry. Albumet er et samarbeidsprosjekt mellom Joddski og Salvador Sanchez. og er tenkt som del en av en serie utgivelser. På Glasshuset Morgengry har Joddski og Sanchez hentet fram samples fra musikkmiljøet i Bodø fra 70-tallet og framover.

Når jeg møter Joddski på en pub i Oslo, kommer han rett fra jobb i NRK. Han har intervjuet undergrunnsheltene i den amerikanske hiphopgruppa Black Sheep i forbindelse med at gruppa har konsert i Oslo denne helga. Han sier at han var skjelven og starstruck i møte med gamle helter. Dette er betegnende for Jørgen Nordeng, for han er, etter eget utsagn, en skikkelig musikknerd. I løpet av samtalen får vi bekreftet nettopp dette. Han er genuint interessert i musikk og musikkhistorie og har massevis av kunnskap både om hiphop og andre musikksjangre. Det er lett å se at han brenner for musikk generelt og hiphop spesielt. Han er fokusert og ivrig uten at han på noe tidspunkt mister tråden. I løpet av den timen vi prata sammen, var vi innom arbeidet med den siste plata, hiphopens utvikling, nordnorsk identitet, musikalske røtter og om å være musikknerd og outsider.

Albumet Glasshuset Morgengry
– Om noen hadde sagt til meg for 20 år siden at jeg skulle komme til å lage et helt album med tema Bodø, hadde jeg svart «ja visst!». Allerede på den første Tungtvann-plata Nord og ned var vi inne i det mindsetet, bl.a. i låten Undergrunn. Nå handler ikke Glasshuset Morgengry nødvendigvis om Bodø sånn tekstlig sett, men samplingene er Bodø-baserte. Om noen hadde sagt til meg at vi skulle bruke Bodø-samplinger, hadde jeg nok trodd det ville være vanskelig. Mye av det er ikke særlig funky, men med de gode tekniske hjelpemidlene vi har i dag er det lettere å få det til å høres bra ut enn det var for 20 år siden.

– Prosessen rundt Glasshuset Morgengry er definitivt den mest koselige innspillingsprosessen jeg har vært med på. Jeg og Salvador har leka oss fram til resultatet. Vi gravde oss på en måte ned i et hull og satt sånn: «Hva har vi her, kan vi bruke dette? Ja, det funka!». Vi hadde heller ikke noen deadline eller press fra plateselskap. Vi satt mye i studioet Hønsehuset og kosa oss rett og slett. Det har vært en organisk prosess og vi har fremdeles mye stoff liggende. Både jeg og Salvador har en barnlig glede når det gjelder musikk, og det tror jeg kan høres på plata. Vi tenker å lage en slags serie rundt Glasshuset gjennom en hel dag. Nå har vi laget morgengry-delen. Planen videre er å lage en del som er midt på dagen og en som er midt på natta.

Nordnorsk identitet
– Den nordnorske identiteten har blitt sterkere med årene. Problemet vårt da vi rappa på engelsk var at det var vanskelig å få fram den identiteten. Det var mye lettere på norsk. Når vi sang «feit som Pål Bang-Hansen», så skjønte folk referansen.

– Jeg liker å tro at jeg har oversikten over hva som skjer innafor hiphop og rap i Nord-Norge. Flere av de 22 rapperne på remixen til Jævla Nordlendinga kjente ikke hverandre før innspillinga. Det er langt fra Masi til Sandnessjøen.

– Det var veldig viktig for meg å gi ut Jævla Nordlendinga med nordnorske rappere. Mange sier at det er lett å rappe på nordnorsk. Det er det ikke, men vi har en identitet som går på at vi er storkjefta, stordrikkende og glad i damer. Dette passer godt inn i hiphopfilosofien.



Utviklinga av hiphop internasjonalt
– Hiphop har blitt et globalt fenomen. De som vokser opp nå trenger ikke tenke på om de fortjener å drive med hiphop selv om de ikke er fra ghettoen i New York. Man kan være hiphoper uansett hvor i verden man er.

– Nå kan man si at europeisk hiphop, den fra England og Frankrike spesielt, har «tatt igjen» amerikansk hiphop. Frankrike har en milliard-industri innafor rap. Det kommer bl.a. av at franskmenn ikke snakker engelsk så godt. De rapper på morsmålet for det meste. Ellers er det jo mye større problemer i forstedene til de store byene i Frankrike enn det er i USA. Paris og Marseille er mer preget av uro enn New York. New York har blitt gentrifisert og er ikke spesielt farlig å bevege seg i lenger. Sånne forhold er med på å prege innholdet i hiphop og rap.

– I starten skulle alt høres ut som om det kom fra New York. Nå har jo f.eks. Karpe blandet sine respektive arabiske, indiske og norske røtter inn i musikken. Kids i dag tenker ikke over om det er hiphop eller rock de hører på, alt er bare musikk. De er sjangerblinde, og det kommer det mye spennende musikk ut av. Alt er lov.

Tekstlige forbilder
– Jeg har vokst opp med band som The Aller Værste! og Kjøtt. Videre har Jokke og spesielt Raga Rockers og Michael Krohn vært forbilder når det gjelder tekster. Innenfor norsk rap er det ikke så mange utenom OnklP som har inspirert meg. Jeg var inspirert av østkyst-rap som A Tribe Called Quest, men da jeg flytta til Bodø begynte jeg å høre mer på vestkyst-rap. Jeg likte lydbildet i tillegg til at det var en reaksjon på at intelligentsiaen i Norge syntes det var kulest å høre på New York-rap. Mange sa at rap-tekstene fra vestkysten bare var tanketomme og selvopptatte.

– Jeg har alltid likt artister som dokumenterer livet sitt gjennom musikken, enten det er Nick Cave eller Michael Krohn. Inspirert av det, pluss at jeg har blitt eldre og mer reflektert, skriver jeg mye mindre som en karakter og mer som meg sjøl nå.

Om å være musikknerd
– Jeg har en pappa som skrev musikkanmeldelser og var veldig interessert i musikk. Jeg har vokst opp med å lese Nye Takter og Puls fra 80-tallet (her viser han fram en tatovering på leggen av stupedama fra den legendariske LP-en Materialtretthet av The Aller Værste!).

– Jeg så breakdance på Karl Johan da jeg var seks år. Det tentes en gnist da, og da jeg kom hjem hadde pappa mange av Def Jam-platene. Broren min var Dj og spilte Public Enemy bl.a. Det var nesten ikke til å unngå at jeg ble musikknerd.

– Da jeg var yngre ringte jeg til en musikkbutikk i Oslo for å spørre om de kunne sende hiphop-plater. Det var spennende å gå og vente på at det skulle komme platepakke i posten. Det ga en helt annen opplevelse enn å vente på en releasedato på Spotify. Hadde jeg ikke drevet med hiphop, hadde jeg spilt i punkband. Jeg ville uansett drevet med musikk.

– Jeg dro på pilegrimsreise til USA da jeg skulle skrive boka «Full sirkel». Idéen bak boka var at jeg skulle snakke med rappere som opererte i tidsspennet 1979 til 1996. Artister som har gjort banebrytende ting innenfor hiphop og rap. I starten da jeg skulle gjøre intervjuer følte jeg at intervjuobjektene tenkte litt sånn «Åja, der kommer han hvite fyren som liksom skal være rapper!», men etter hvert som de fant ut at jeg hadde de samme musikalske referansene som dem, fløt samtalene godt. Å være i Bay Area-området var spennende. Jeg trodde det var mye strengere regler, men det viste seg å ikke stemme. Det var mye som var lov - selv den gangen.



Om å være outsider
– Hiphopere var enten mobbeoffer eller bøller. Eller begge deler. Jeg var en outsider, det er ikke bare en karakter jeg har skapt. Å drive med rap var det verste du kunne gjøre, det ble sett ned på. I den sammenhengen representerer Glasshuset både hat og kjærlighet til byen Bodø. Den representerer handelstanden i Bodø, samtidig som det var her vi på 90-tallet sloss, sjekka damer og var «up to no good». «Åja, så dokk e glasshus-gangstera!», fikk vi høre.

Du finner mer stoff om Joddski her