Foto: Nikko LaMere


Olympia-bandet Sleater-Kinney har siden 90-tallet inspirert, provosert og underholdt med sine feministiske tekster og venstrevridde politisk budskap. Med utspring i Riot Grrrl-bevegelsen og hele åtte studioalbum bak seg, er oppmerksomheten enorm når trioens niende album The Center Won’t Hold nå er ute og en ny turné er på trappene. I går kom singelen Animal ut, den tredje fra albumet.

På albumet, produsert av St. Vincents Annie Clark, tar bandet en helt annen vending enn de har gjort tidligere. Et uheldig resultat av dette er at trommeslager Janet Weiss forlot bandet like før albumslipp, grunnet uenigheter om hvilken retning bandet skulle ta. Albumet omfavner helt nye aspekter av musikk som bandet knapt har rørt tidligere, pop, harmonier, radiovennlige refrenger og industrielle elementer. Likevel var det i følge gitarist og vokalist Carrie Brownstein, også kjent fra TV-serien Portlandia, ikke et veldig vanskelig album å lage.

- Prosessen var bare veldig annerledes enn fra tidligere album, forteller hun og lener seg fremover på den mørkebrune skinnsofaen i et av møterommene til plateselskapets Londonkontorer. - Jeg satt i Los Angeles, mens Corin [Tucker] bor i Portland, så i motsetning til før, hvor prosessen har vært organisk og vi har sittet i samme rom med en gitar og skrevet ting sammen, skrev vi denne gang ting hver for oss. Begge brukte keyboard og synth og trommemaskiner og skrev hele demoer som vi sendte frem og tilbake for å gi et bilde av hvordan låta skulle være. Vi kunne ikke sitte fortløpende og forklare underveis.

Resultatet er en svært så eklektisk plate, noe Brownstein også forklarer med at de denne gang gikk i studio med motivet å skulle utforske, i motsetning til tidligere plater hvor motivet har vært å dokumentere.

- Vi ville ta hver eneste låt på sin egen reise. Vi visste hva den røde tråden ville bli, så da var det bare å la låtene utforske og utvikle seg selv. Det finnes linker og tråder mellom de forskjellige låtene, men vi ville gi dem forskjellig tekstur.

Tematisk sett er dette et temmelig tungt og brutalt album, dog med noen lyspunkter her og der. Dette gjenspeiles i albumtittelen, The Center Won’t Hold, en tittel som er inspirert av verden slik den er i dag; frakturert, skjør, voldelig og forstyrret.

- Hver låt tar temaer som kaos og vold og viser den fra synspunktet til den som er mottageren eller offeret av volden og ødeleggelsen, eller den som omfavner korrupsjonen og tumultene og bruker det til sin fordel. Brownstein rister oppgitt på hodet. - Verden er skummel for tiden.

Hun forklarer at bandet ønsker å både vise sinne og håp gjennom låtene. Dermed er versene dystre og ensomme, mens refrengene er catchy og melodiske med fornyet energi og håp.



Etter over to tiår i gamet har Sleater-Kinney lang erfaring både som artister og som mennesker, og Brownstein mener det er viktig at de fortsetter å lage musikk og å rope ut om betente temaer selv om de ikke er noen ungfoler lenger.

- Man har denne idéen om at når man bli eldre så skal man roe seg ned, ikke stå på en scene og skrike ut om urettferdigheter. Det gjelder begge kjønn, mener hun, men enda mer for kvinner enn menn, siden kvinner allerede som unge blir fortalt at de ikke skal være høylytte og aggressive.

- Vi vil ikke bare være de som skriker men vi vil være et forbilde for de som er unge nå, siden kvinner egentlig ikke har de forbildene for tiden. Motstand er langvarig, den tar ikke slutt når man fyller 30, så det er viktig at de som kommer etter oss har forbilder som de kan se til og dermed bli forbilder selv når den tiden kommer.

Likevel mener Brownstein at den yngre generasjonen akkurat nå bør være stolte av seg selv. Da hun var ung tok man avstand fra den eldre garde og alt de foretok seg, inkludert musikk og politikk. Hun mener ungdommer nå er mye mer "agnostiske" i sitt menneskesyn og musikksmak, de dømmer ikke ut fra alder og generasjon, men lytter på gammel og ny musikk om hverandre. Dette ser de også på sine egne konserter hvor fans tar med seg barn, foreldre og gjerne også besteforeldre på konsert.

Et annet lyspunkt for den yngre generasjonen, nå er hvor lett - relativt sett - det er å drive med musikk. Joda, man kan sjelden leve på musikken alene, skal man være fulltidsmusiker må man nærmeste bo på turné, men samtidig har det aldri vært lettere å være synlig, å bli sett og hørt av millioner av mennesker uansett hvor i verden man måtte bo, og å ha tilgang på høykvalitetsinstrumenter, innspillingsprogrammer, hjemmestudioutstyr og lyd/video-utstyr.

I tillegg er det lettere for unge kvinner å få aksept og tiltro som musikere, til tross for at deler av verden ser ut til å gå bakover i tid på rettighetsfronten.

- Det er en kognitiv dissonans, mener Brownstein. - Noen beregninger viser kun fremgang for kvinner. Andre beregninger viser kun regresjon. Men det er det som er så selvmotsigende med vår tid. Det er så fragmentert, så delt og så skjørt, det er to steile sider som er i krig med hverandre om hvordan fremtiden skal se ut. For hvert skritt fremover kommer det nye lover som drar oss bakover fordi systemene er basert på å holde oss nede. Jo friere vi blir, jo tettere blir grepet rundt oss.

- Det er som med klimaforandringer, fortsetter hun åndeløst, det amerikanske folket tror i det store og hele på klimaforandringer, det skremmende er at vi har en president som ikke gjør det!Hun slår oppgitt ut med armene.

- Det skumle er at det reaksjonære sinnet er det man hører på sosiale medier, fortsetter hun, - Istedenfor å bruke tiden og energien vår konstruktivt for å bedre forholdene, må vi bruke all tiden og energien vår på å svare og slåss i mot på galskap og ulogisk tankegang. For en fantastisk taktikk. Vi må bruke all tiden vår på å slåss mot irrasjonalitet heller enn å slåss for de viktige temaene. Vi sitter helt fast!



Likevel fortsetter verden å spinne, iallfall en stund til, og Sleater-Kinney har planene klare for 2020. Det blir turné, og forhåpentligvis havner Norge etterhvert på listen over land som skal besøkes. - Vi kommer definitivt til Norge og Sverige, lover Brownstein som har et noe spesielt forhold til språket i landet i nord, ikke fordi hun har tilbrakt så mye tid der selv men fordi hun er fra et område i USA med veldig mange veldig stolte norsk-amerikanere.

"Jeg vil ha pannekaker!" utbryter Brownstein plutselig på klingende norsk og ler hjertelig. I Minnesota finner man nemlig språkfaglige feriekolonier, såkalte "language camps", og en nær venninne av henne gikk på en slik norsk-camp i tillegg til å reise endel til Norge. Da hun kom hjem lærte hun Brownstein det hun selv hadde lært. - Jeg husker bare småting som "er du sulten? er du tørst?", men "Jeg elsker det!", gliser hun.

- Hun kjøpte til og med en ostehøvel til meg, og den er perfekt! Hvis man ikke har en forstår man ikke hvor mye man trenger det!

Les mer på Sleater-Kinney.com