Selv om det så ut som regn skulle fylle Badet torsdag kveld, ble det med en myriade av folk som gjorde det istedet. På scenen ble det lagt hvite gulv, og på instrumentene og i taket ble det festet digre speil. Ut av intet trasker dansende mennesker med digre pappmasjé-hoder og rytmeinstrumenter ned foran publikum. Oppå scenen entrer Arcade Fire med sine karibiske rytmer: Here Comes The Night Time. Festen er allerede et faktum.
Til sammenligning med noe dystre og råvakre Funeral er fjorårets
Og for meg er det det eneste som mangler for at dette skal være en perfekt konsert. Ja, vi får så klart No Cars Go, men hvor var Keep The Car Running? Antichrist Television Blues og The Well And The Lighthouse? Det gnager litt at de ekskluderte så mye fra en så formidabel skive.
Men det blir småpirk når man ser på helheten av denne opplevelsen. Régine Chassagne gjør en sjeldent god innsats på The Sprawl II. Neighborhood #3: Power Out kan få selv de mest hårete metallgutta til å blekne. For en mektighet den låta får i levende live! Og avslutningen Wake Up, med hele Frognerbadet som tømmer lungene og gauler med? Helt eksepsjonelt. Fra start til slutt viser hele bandet en formidlingsevne av ypperste kvalitet, og en drivkraft og glød som aldri slukker et eneste sekund. Hvert eneste medlem, som i tillegg er multiinstrumentale og bytter på både tangenter, rytmeinstrumenter og gitarer under hele konserten. Hvor ofte ser du det hos i et band med drøyt ti mennesker på scenen?
"La oss gjøre en avtale", sa vokalist Win Butler tidlig i konserten. "Hvis dere lover å gi alt, lover vi å gi alt". Begge parter holdt det de lovet. Herregud, for en kveld. Akk, kunne ikke denne festen bare aldri tatt slutt?
Foto: Nicolay Woldsdal
