Den store finalen på årets festival var den amerikanske artisten John Mayer – et navn som for mange er like kjent for sitt privatliv som for musikken – og lenge før han entret scenen hadde publikumshavet i skråningen blitt tettere og tettere for å få plass til alle de fremmøtte. Jubelbruset som steg mot himmelen etterlot ingen tvil om at Mayer har en stor fanskare i Norge, og mange hadde reist til Oslo ens ærend for å se ham live.
Med et lappeteppe av en backdrop kom Mayer ruslende ut på scenen kledd i en lang mørkeblå laboratoriefrakk, og startet settet med Queen Of California. Med seg hadde han et dyktig band, men selv om det hele var tight og samspilt, fikk man aldri helt følelsen av at han var frontmannen han var ment å være. Han forsvant rett og slett litt i alt som skjedde på scenen, og gjorde ikke noe stort nummer ut av hverken seg selv eller musikken. Helt til gitarsoloene begynte å komme som perler på en snor. Mange gitarsoloer. Lange gitarsoloer. Det hele var i overkant trygt og grenset etterhvert litt til kjedsomhet, og selv om publikum koste seg foran scenen, var det veldig mye piknikstemning lenger bak.
Men midt i settet skjedde det noe. Først kom hiten Who Says, komplett med allsang fra et jublende publikum, etterfulgt av fine Slow Dancing In A Burning Room, og så skjedde magien: Mayer sendte resten av bandet av scenen, og spilte noen låter mutters alene med gitaren. DA fikk vi se stjernen Mayer jo faktisk er. Der var personligheten, utstrålingen og selvsikkerheten som så ut til å mangle frem til det punktet i konserten. En flott versjon av Free Fallin' - komplett med et 9000 personers falsettkor i publikum – var et av kveldens høydepunkter, og et øyeblikk som løftet konserten mange hakk. Men så kom bandet tilbake og vi ble servert enda flere og enda lengre gitarsoloer. Magien og frontmannen forsvant, det hele tok igjen an en stemning av kjedsomhet, og en del av publikum begynte etterhvert å se seg fornøyde med det hele og dro før konserten var ferdig.
Men majoriteten av de mange tusen publikummerne i badet storkoste seg fra start til slutt, Mayer mente at dette var en av de morsomste konsertene de hadde hatt, og at han helst også ville spille søndagens konsert i Frognerbadet. Hovedsettet endte med Dear Marie, og publikum fortsatte sangen da bandet forlot scenen. Så lenge fortsatte de, at når Mayer & co kom inn igjen, plukket de like godt opp tråden og avsluttet låten en gang til sammen med publikum. Et par ekstranummer senere var det hele over, og et svært så fornøyd publikum toget ut av Frognerbadet etter en av tidenes mest suksessfulle utgaver av Norwegian Wood.
