Sahg
De lokale hardrockheltene Sahg får æren av å åpne årets utgave av Bergen Calling. Portene har vært åpne i en drøy time, og det er naturlig nok ikke mange som har tatt turen ut enda, spesielt med tanke på regnet for kort tid siden.
Utstyret er også rigget opp der etter; trommis Thomas Lønneheim må derfor nøye seg med kveldens minste trommesett. De tilstedeværende får servert en meget god konsert fra Sahg. Vokalist/gitarist Olav Iversen står på fra start til slutt, og bandets opptreden er blant de mer energiske. De to gitaristene serverer glimrende tvillingharmonier, ikke helt ulikt headlinerne.
På grunn av tidsbegrensning blir det med en halvtimes intens konsert. Publikum er tydelig fornøyde, dette er et band vi kommer til høre mer om i fremtiden.
Karakter: 7/10
Kvelertak
Det som må sies å være et av Norges beste liveband de siste årene er et naturlig valg til å følge opp Sahg. Tidspunktet bandet spiller på kan imidlertid diskuteres; klokken er knapt passert seks, og fremdeles uteblir de helt store folkemassene fra konsertområdet. Uansett lover starten godt. I det vokalist Erlend Hjelvik ankommer med den obligatoriske hobroen på hodet, er publikumstrøkket til stede. Særlig helt fremme ved scenen henger publikum med.
Akkurat i dag virker det som om bandet ikke er helt klare for skikkelig fest. Frontmann Hjelvik er riktig nok energisk som vanlig, gjør utallige triks på scenen, og halvveis i konserten kommer det sedvanlige stagedivet.
Resten av bandet virker derimot noe utbrente etter en lang turne, står rett opp og ned, spiller note for note, men ikke mer enn det. Dette smitter over til publikum, og gradvis avtar det sterke trøkket. Utelatelsen av favoritter som Mjød og Utrydd dei Svake er også merkbart, men flere låter kan ikke spilles siden bandet kun har 40 minutter til disposisjon. Det blir dermed med et bra show, som dessverre mangler det lille ekstra. Men vi vet at Kvelertak kan bedre, og i en headlinersetting med mer tid til disposisjon vil bandet være mer i sitt rette element.
Karakter: 7/10
Ghost
Tredje band i ilden er svenske Ghost. I løpet av de siste to årene har kultbandet opparbeidet seg en solid tilhengerskare over hele Europa. Bandets konsept må sies å være helt unik. Gospelaktig doom metal med flere latinske gloser, kombinert med en frontmann utkledd som en mørkets pave med det spesielle navnet Papa Emeritus (latin for ”uttjent pave”). Bandet er av den typen der samlige medlemmer går med masker under konsertene og bruker kostymer, slik at deres virkelige identitet holdes skjult.
Det ligger derfor til rette for at showet er i fokus, noe som viser seg å stemme. Låter blir spilt som perler på en snor, og lyden er igjen meget god til et oppvarmingsband å være. Tempoet er saktere enn hos de foregående bandene, i tillegg til hovedbandet, og dermed uteblir headbangingen. Oppvarmingsbandene har alle en bra jobb med å få publikum i rett stemning, men det er liten tvil om at det er hovedbandet folk har kommet for å se. Folk begynner å bli utålmodige, og alt ligge til rette for Iron Maidens inntreden. Publikums oppførsel under Ghosts konsert blir også preget av dette.
Karakter: 6/10
Iron Maiden
Iron Maiden har spilt i Bergen to ganger tidligere, og for hver gang har opplegget for setlisten blitt endret. Første gang, i Vestlandshallen i 2006, var setlisten sentrert rundt deres nye album A Matter of Life and Death, som ble spilt i sin helhet. Fire år senere var Maiden klare for Koengen, og denne gangen var setlisten sentrert rundt albumene som var spilt inn etter at Bruce Dickinson og Adrian Smith returnerte til Bergen i 1999, samt det nye albumet the Final Frontier. Denne gangen er det imidlertid 80-tallet som er i fokus, og for tilhengere som har fulgt bandet siden starten, betyr det et gjensyn med flere udødelige fanfavoritter. Skal vi tro Bruce Dickinson kommer flere av sangene aldri til å bli spilt igjen når turneen er over.
Presis klokken ni er ventetiden over for publikum; tradisjonen tro blir Doctor Doctor, bassist Steve Harris' favorittlåt av bandet UFO spilt over anlegget. Umiddelbart etter at sangen er over entrer bandet scenen, og spiller Moonchild og Can I Play with Madness fra det episke Seventh Son of a Seventh Son-albumet. The Prisoner fra albumet som satte Iron Maiden på heavy metal-kartet, the Number of the Beast, blir også godt mottatt, om enn ikke like godt som førstelåtene. Da blir det liv i publikum når 2 Minutes to Midnight blir spilt. La det være klart; bandet ser ut til å ha det ufattelig gøy når de spiller. Den tre manns sterke gitarveggen gir jernet hele tiden. Dave Murray, som har vært Harris’ mest betrodde mann siden starten er et eneste stort smil, Adrian Smith spiller gladelig den ene teknisk avanserte soloen etter den andre, mens ”nykommer” Janick Gers er den mest livlige blant gitaristene og utfører utallige triks med gitaren; Pete Townshends helicopter blir ofte brukt, samtidig som gitaret kastes til værs flere ganger.
Eldstemann i gruppen, Nicko McBrain, er stødigheten selv bak trommesettet, og slår løs alt han kan. Bassist og hovedlåtskriver Steve Harris ser også ut til å kose seg, og frontmann Bruce Dickinson står ikke i ro ett sekund, veiver med mirkofonstativet, og sørger for at publikum henger med med sine ”Scream for me, Bergen!”.
Revelations og velkjente the Trooper (som spilles live i Bergen for første gang) fra den undervurdere Piece of Mind-platen gir blodfansen blod på tann, og når the Number of the Beast sparkes i gang, er stemningen på topp innenfor Koengens murer. Så langt er det låter fra Dickinsons tid i bandet som har blitt spilt, men Phantom of the Opera fra bandets selvtitulerte debutalbum gir fansen en godbit fra den kortvarige Paul Di’anno-perioden. Og når Run to the Hills, som også spilles live i Bergen for første gang, er det allsang fra første strofe. Bandets maskot Eddie tar seg også en tur på scenen iført soldatuniform, til umiddelbar positiv respons fra et publikum i ekstase. Etter så mange godlåter på rad, fremstår Wasted Years som et hvileskjær, inntil Seventh Son of a Seventh Son, Iron Maidens kanskje mest episke låt noensinne, står for tur.
Etter en lengre instrumental som runder av dette episke mesterverket, er det igjen duket for allsang med Fear of the Dark. Publikum tar seg av deler av teksten og koringen; i kombinasjon med Dickinson som sprenger stemmebåndene, blir Bergen vitne til en ren maktdemonstrasjon i hvordan klassisk heavy metal skal spilles foran de store massene. Iron Maidens selvtitulerte låt fra debutplaten får æren av å avslutte det ordinære settet, og bandet trer av. Alle vet imidlertid at det ikke er over enda.
Aces High er første ekstranummer ut, og på nytt blir det allsang. The Evil that Men Do følger opp, og Sanctuary blir siste låt for kvelden, og Dickinson takker publikum med: ”Norway, you fucking rock!”, mens Nicko McBrain, Janick Gers og Steve Harris tar seg god tid til å gi blodfansen trommestikker, plektre og svettebånd. Publikum vil har mer, men når Monty Pythons Always Look on the Bright side of Life blir spilt, vet alle at det er slutt. Bergen by har nettopp vært vitne til heavy metal-show på sitt aller beste.
Foto: Oddbjørn Steffensen
