En liten del av publikumet hviler seg mot rekkverket i regnværet på Amfiscenen. Resten står et stykke unna, under skogens beskyttelse. Så fyller Banks sin mørke, slørete stemme scenen og publikumet vokser. Den spinkle, svartkledde jenta viser seg etter noen sekunder, og går inn på scenen som hun eier stedet. Det funker bra med den eteriske melodien som spiller i bakgrunnen. De to første sangene er ganske rolige, men det er å forvente av den engelske sangerinnen. Hun er kjent for den atmosfæriske lyden og sterke stemmen.

Banks sin inngang stemmer ikke helt med jenta vi ser på scenen. Hun virker usikker, og trist. Det virker som imaget hennes skal være mystisk, men hun klarer ikke helt gjennomføre det. Det hele blir litt halveis, i hvert fall til midten av konserten. I løpet av en utrolig bra akustisk versjon av ”Change” vokser selvtilliten hennes, og jeg sukker lettet ut.
Det funker best når lyden er helt strippet ned, og stemmen er i sentrum. Hun danser til musikken og smiler faktisk, noe vi alle trodde kom til å bli en fraværende del av konserten. Med dette klarer hun til slutt å virke som scenens dronning.

Det tok litt for lang tid før Banks viser sine ekte farger. En svak begynnelse, men en fantastisk slutt.

Foto: Rebecca Waksvik