Atten år gamle Martin Garrix kommer opp på scenen halv to, en halvtime forsinket på grunn av forsinkelser på Kasino. Festen er i gang. Folk er drita og eier ikke hemninger lenger. Publikum danser og ler, dytter og snubler. En vill fest, som Garrix opplever hele tiden.

Nesten alle sangene er remixer, og noen er litt på kanten. Når du nesten bikker over til kopiering er det ikke lenger kalt en remix, noe kjendisen og produsenten burde være klar over. Noe de sikkert også er. Hver sang følger hit-liste oppskriften; en syk drop, et refreng alle lærer seg etter en setning og et par ”Put your f*cking hands up!”, og vi er i mål. Men herregud, det funker. Det er umulig å stå stille i det ”Animals” runger over den stappfulle sletta, med dunkende neon lys og flammer fra scenen.

Han har litt for stor tro på kondisjonen til publikum, og konserten varer litt lenger en den burde. Publikum koser seg uansett helt til siste slutt, men subber utslitt hjem.

Foto: Rebecca Waksvik