På andre siden av området på en langt mindre scene befant en daff EMA seg, som leverte en uinspirerende konsert på Pavillion. Danske Chorus Grant sørger for å frelse et glovarmt Gloria, og de britiske ekstremrockerne i Carcass gjør alt de kan for å vekke et halvvåkent publikum. Denne frontmannen skal ha kudos for innsatsen, og forståelse for frustrasjonen han etterhvert uttrykker.
Deerhunter
Så var det denne gjengen, da. Tidlig i uka møtte jeg et par som var krystallklare på hva de gleda seg mest til å se i år: amerikanske Deerhunter. For de kjent med bandet, er frontmann musikalsk sett en ganske unik personlighet, både med tanke på Deerhunter og hans soloprosjekt Atlas Sound. Musikken deres har aldri fenget meg helt, men har alltid hatt en viss nysgjerrighet ovenfor bandet. Å se Roskilde-konserten deres skulle forhåpentligvis tilfredsstille min usikkerhet.
Møtet med bandet ble ikke noe jeg ikke har sett før, og Bradford Cox er på ingen måte en blanding mellom Iggy Pop og Karen O i livesammenheng, som Roskilde selv påstår. Dette er et band som liker å ta det rolig på scenen, som mange andre indie rock/shoegaze-band gjør. Da legges det mer opp til at selve musikken klarer å appellere nok til publikummet, og Deerhunters katalog er ikke på langt nær åpen nok til å friste andre enn de spesielt interesserte.
Kanskje det var scenen på Arena som var for stor for Deerhunter denne gangen. Kanskje konserten ble bedre fra og med de spilte Helicopter, som jeg akkurat gikk glipp av. En mer intim opplevelse kunne nok forbedret opplevelsen, og det burde festivalen ta til vurdering om bandet inviteres tilbake.
Anmeldelsen er basert på første 45 minutter av konserten.
Stevie Wonder
Kanskje det ikke var nok med å invitere Jagger & Co til festivalen i år, som førte til at de måtte ha med enda en legende på plaktaen, og ‘legende’ er ordet å bruke her. Hvem har vel ikke hørt Stevie Wonders udødelige hits gjennom livet sitt i alle mulige anledninger? Det var kanskje en uforventet booking, men den trakk jammen mye folk til det oransje teltet i solnedgangen.
Selv med 15 minutters forsinkelse er de oppmøtte tilgivende. Fra første stund viser Wonder sine enestående talent som dirigent for 60 000 mennesker under Marvin Gaye-coveren How Sweet It Is (To Be Loves by You (han covrer også elegant The Beatles Day Tripper på et tidspunkt). Herifra og utover blir konserten akkurat det man skulle håpe på mannen med det verdenskjente smilet. En hitparade uten like med Signed, Sealed, Delivered I’m Yours, Sir Duke, Ebony and Ivory og så klart går det rundt for publikum av pianoriffet til Superstition.
Det er få artister som klarer like bra å underholde sittende. Men så er det ikke så mange «sittende» artister som har like mange ess oppi ermet som Wonder, og hans lystige backingband. Jack White var en ypperlig avslutning på Roskilde. Hadde det vært Stevie Wonder som fikk oppgaven istedet, hadde det vært en like uforglemmelig kveld.
Foto: Nicolay Woldsdal
