Som et angrep på det middelmådige riffet, eller et slag i det generiskes ansikt om du vil, har Spectral Haze etablert seg som et av landets desidert feteste band, og som seg hør og bør ble de møtt av et velfylt Blå da de allerede i halv ti-tiden bød opp til transcendens. Et tilsynelatende endeløst arsenal av riff kapable til å gjøre selv Tony Iommi lettere sjalu frakter det mottagende øre forbi Mars. Deilige løse låtstrukturer som lar det kosmiske drivet puste uanstrengt sørger for at Jupiter passeres på like galant vis. Når thereminen trakteres på det mest hemningsløse surfes det med Disco 3000-æra Sun Ra på Saturns ringer.
En bredere innfallsvinkel enn brorparten av bandene som sysler med tyngre musikk opererer med sørger for at kjedsomheten aldri nærmer seg. Å skulle sette ord på det er i grunn paradoksalt i seg selv, da Spectral Haze klarer det ethvert band burde strebe etter; de befrir lytterne fra banal begrepsmessig tenkning. Det rasjonelles lenker brytes, og friheten til å helt og holdent la selvet bli slukt av noe uendelig mye større blomstrer. Hvis du ikke skjønner hva jeg snakker om burde du stikke på Kulturhuset 5. August og sjekke ut guttas Voyager 2-aktige momentum selv!
Pentagram
Man trenger ikke å ha vært til stede i så mange rockehistorietimer for å skjønne at å kunne se Pentagram live i 2014 er en severdighet som ikke burde tas for gitt. Etter over førti år med av og på tungrockpionervirksomhet har frontmann Bobby Liebling og hans menn for lengst vist seg å være et av feltets mest toneangivende aktører, og når sjefen selv entrer scenen sitter jubelen løst blant de oppmøtte. Stemmen hans har, i likhet med de karakteristiske spasmodiske bevegelsene, holdt seg bemerkelsesverdig godt. Bandet låter på sin side upåklagelig, men fremstår dessverre aldri som noe mer enn tilretteleggere.
Det er ingen hemmelighet at det i all hovedsak er Liebling alt handler om, noe som kan sies å være bandets største styrke så vel som svakhet. Hans mildt sagt brokete liv har utvilsomt gjort sitt for kultstatusen, men har samtidig ført til notorisk ustabile besetningsstrukturer. Han er en eminent frontmann, osende av patos og nerve, men gjensidigheten som kjennetegner et virkelig godt band og dets kjemi er fraværende. At dette ikke er nevneverdig for fansen, som blant annet får servert store deler av den selvtitulerte debutskiva i tillegg til publikumsfavoritter som Be Forewarned og Forever my Queen, er heller ingen hemmelighet. Få, om noen, kan ha forlatt Blå misfornøyde.
Fotografier av Benjamin Hojem
