Maggio og hennes band fikk ansvaret for å fylle siste etappe på Kongescenen for i år. Det oser positivitet av publikums jubel idet hun kommer smilende fram. Etter å ha sett The Lumineers sin folkfest bare noen timer før, lurte jeg på hvorfor i all verden de ikke hadde latt dem avslutte festivalen. Etter publikums reaksjon forstår jeg at det norske folk også knuger godt om denne kjærlige svensken.

Måten hun jobber på scenen er bedre enn jeg har sett tidligere. Hun tar seg tiden til å gå til begge sider av scenen for å komme så nær fansen hun kan. Stemmen hennes er også veldig sterk, minst like bra som i studio. Og det er sympatisk av henne å ikke bare introdusere hele bandet, men også resten av teknikerne i crewet hennes bak kulissene.

S14 photo IMG_7666_zps9c1a8b0e.jpg

Foran ballonghender og opp-ned speilpyramider, svinger Maggio seg i dansen under låter som Välkommen In og Satan I Gatan fra albumet med sistnevntes navn. Hun slår seg også til ro bak mikrofonstativet, som på hjerteskjærende Snälla Bli Min, som viser hennes solide versatilitet, men som også demper litt for Slottsfjell sin siste festaften. Men pent er det, da. Skal ikke se bort i fra at det rant noen tårer hos flere ungpikehjerter (og en sørgmodig jævel på første rad).

Plata Handen i fickan fast jag bryr meg har kanskje ikke slått like godt an som hitparaden Satan I Gatan. Bas gillar hörn og Hädenafter er et knippe av sangene som spilles fra denne, og de tar veldig godt i mot. Det er forøvrig seint på kvelden der bandet omsider blir litt løsere i skinnet på Hädenafter.

Maggio spiller norgesgjennombruddet som var Måndagsbarn, og tar seg en kunstpause for å komme tilbake med Jag Kommer. Selv med sine treige momenter, er det med dette helt opplagt at med dette kan våres kjærlige stå for moro headlinerrabalder.

S14 photo IMG_7799_zps336bf174.jpg

Foto: Nicolay Woldsdal