I løpet av sin tid som band kan man kanskje allerede si at Rival Sons har blitt ekte Norgesvenner. Ikke bare tar de turen innom Oslo for å spille en konsert i ny og ne. De har også vært innom Notodden Blues og Raumarock tidligere i sommer, i tillegg til å ha besøkt Oslo en håndfull ganger før den tid også.

Da jeg så dem på Norwegian Wood i fjor, blåste vokalist Jay Buchanan meg bort ved første rungende tone. Den samme følelsen er ikke helt på plass når de åpner med Electric Man fra sisteplata Great Western Valkyrie under deres første Øya-konsert. Men en ting er sikkert: fett er det. Er det noe Rival Sons har bevist, så er det at de har klart å fylle et rocke-tomrom som har vært tomt en god stund nå. Sånn sett frister åpneren på debuten Before The Fire, langt mer, og fremføres glimrende når den først kommer.

Deres nye bassist, Dave Beste, kanskje ikke mye ut av seg på scenen, men han beviser at han har vært et riktig tilskudd til bandet. Utenom det er trommis Michael Miley et maskineri, og fingrene til Scott Holiday glir seg over gitarhalsen lekent, og vi blir servert én delikat gitarsolo på den andre. Buchanan får virkelig vist fram kontrastene han kan skape med vokalen sin, én av rockeverdenens beste og mest merkbare på lenge. Jordan viser hans mykere sider, men også at han kan pushe mye følelser inn i en låt. Pressure and Time, med det som vil stå igjen som ett av tiårets største riff, viser hans enorme kraftighet. Og bak han et band som spiller feilfritt.

Den nye singelen Open My Eyes treffer også en nerve i rockefoten som er umulig å overse, og avslutningen med Keep On Swinging funker fint. Rival Sons overbeviste meg kanskje ikke like mye som de gjorde i fjor, men de vet fadern meg hvordan man puster liv inn i en sjanger mange trodde var fortapt i en tidsalder fylt med pubertale RnB-gutter og russemusikk. Og dèt trengs skikkelig.

Foto: Øyafestivalen