Jonathan Wilson er selvsagt en artist det knyttes en del forventninger til. Det er i og for seg rettferdig - den langhårede psykedelikeren slapp i fjor høst et av 2013s sterkeste album, Fanfare, og dermed var det mye spenning forbundet med overgangen til live. Derfor samlet deg seg en stor flokk mennesker foran Øyas Vindfruen-scene onsdag ettermiddag.

Bandet han har med seg består nesten utelukkende av like langhårede (og rusede) medlemmer, og en trommis med Gram Parsons-hyllest på t-skjorta. Det er aldri tvil om at bandet er godt innspilt, og de lange, ofte altfor sløye gitarsoloene blir et godt symptom på ettermiddagens Wilson-opptreden. Det drar ut i det vide og det brede, og hele settet høres egentlig ut som én lang sang. Nå er jo selvsagt Wilsons låter lange også på plate, og der fungerer de også meget godt. Likevel mister publikum litt tålmodigheten når den ørtende gospelorgelsoloen dras ut i timinuttersklassen.

Jonathan Wilson er en formidabel psych/bluesrock-artist, med klar forankring i 70-tallet - men nesten trassig uvillig til å eksperimentere utenfor den rimelig smale gangen det gir ham. Derfor endte det med en temmelig langtekkelig konsert i går, selv om materialet må sies å være meget sterkt.


Foto: Øyafestivalen