Det amerikanske indierockbandet The National har på tross av onde tunger som vil ha det til at bandet er døvt, kjedelig eller introvert, skaffet seg en betraktelig fanskare på norsk jord. Det er ingen overraskelse, for bak seg har bandet et arsenal av glimrende utgivelser. Vokalist og frontfigur Matt Berninger uttalte nylig til NRK P3 at man ikke trenger å kunne synge for å bli rockestjerne. Det skjønner jeg ikke helt, for det kan han da vitterlig. Han kan visstnok ikke spille et eneste instrument, men synge - det kan Berninger.

Det skorter virkelig ikke på karisma heller. Mot slutten av settet fukter Berninger secondhand-truser fra UFF ved å storme ut i publikummassen, og de stakkars roadiene får et svare strev med å holde mikrofonkabelen lang nok. Underveis mot klimakset Fake Empire er han mer blant publikum enn han er på scenen. For en kis!

Det som skjedde på Amfiet i går var noe helt annet enn jeg forestilte meg fra en The National-konsert. Det var høyt tempo, høy intensitet og mektig innlevelse fra samtlige av bandets medlemmer. Det jeg trodde skulle bli en litt kosete stryke-kjæresten-din-på-ryggen-konsert, ble en eksplosjon av emosjoner fra vokalist Matt Berninger, akkompagnert av en ganske kul instagram-filter-skjerm som backing. Det var omtrent ikke et tørt øye igjen da Berninger og vennene hans gikk av scenen litt før halv ni. Jeg ergret meg over fraværet av So Far Around the Bend, men etterhvert gikk det opp for meg at akkurat den låta hadde brutt litt med det trøkket The National ønsket å levere i går.

Den som syns The National var kjedelig i går, er sikkert dritkul å ha på fest.


Foto: Øyafestivalen