Og den store folkemengden som hadde møtt opp for å få med seg de myke tonene ble ikke skuffet. Etter to festivaldager med massiv lyd kjørt ut fra fire scener var det nærmeste terapeutisk å høre låter som Tell A Lie og Skin, og atter en gang viste Farao seg som ren festivalbalsam. En liten pause fra verden før man atter en gang bretter opp kragen og brøyter seg vei ut i bråk, stress og ubalanse.
Det eneste som manglet litt under gårsdagens konsert, var selvtillit fra scenen. Av og til fikk man en følelse av at Farao selv syntes scenen var litt i største laget, og det ville ikke skadet henne å eie scenen mer enn hun gjorde. Hun har tross alt jobbet hardt for å komme dit, publikum hadde møtt opp, nå var tiden kommet for å nyte opplevelsen heller enn å tilsynelatende være litt småstresset og anspent på grunn av størrelsen på omgivelsene. Ja, Farao er et intimt band, men det er ingenting som står i veien for at musikken og bandet kan fylle store og romslige venues.
Dette er muligens noe som vil falle på plass med rutine og erfaring. At Farao har det som trengs for å oppnå nettopp dette er det ingen tvil om, skal man dømme etter både fredagens opptreden på Øya, og de fornøyde ansiktene på publikum som forlot oasen ferdig oppladet til resten av fredagens konsertopplevelser.
