Traverne i Oslobandet King Midas underholdt en hel generasjon da de startet på 90-tallet, og har holdt det gående med albumutgivelser og strålende musikk siden. I fjor nådde de et nytt høydepunkt med det kritikerroste og Spellemannprisvinnende albumet Rosso, som også endte på andreplass over fjorårets beste norske album her på Musikknyheter.

Lørdag kveld sto bandet på Vindfruend-scenen som en av Øyafestivalens siste konserter, foran en slette som frem til sekunder før konserten var totalt overlatt til elementene mens folk stimlet sammen under trær for å slippe unna øsregnet. Men like før bandet tok til scenen trosset publikum været, og stimlet sammen foran scenen isteden.

picture

Det hele satte i gang med et hvitkledd band mot røde lys og hvite draperinger på scenen, meget Scandinavia-esque stilfult, stramt – og temmelig vulgært – helt til vokalist Ando Woltmann entrer scenen med rød vindjakke og en noget mindre stram mine enn bandkollegene. Denne kontrastfylte balansen mellom det slibrige og det joviale, det folkelige og det overlegne, er og har alltid ligget litt i bakgrunnen hos King Midas, og fungerer flott live. Bandet er svært så samspilte etter fler ti-år sammen, og Woltmann kommer med humoristiske betraktninger underveis. Som en halvhjertet unnskyldning til gamle naboer på Tøyen for fler år med bråk på hans vegne – “og nå er jeg tilbake for en siste gang”.

picture

Et par halvpolitiske utsagn fikk blandet mottagelse hos publikum, men ble raskt glemt da bandet satte i gang med låter som High On Dallas Freeway og Neue Initiative, som Woltmann håpet var en låt som ville følge publikum inn i høsten. Publikum danset i regnet, Woltmann danset på scenen, og den eneste nedturen på konserten var avslutningskommentaren om at "Det blir lenge til neste gang folkens, tusen tusen takk".