Oslo Jazz: Sun Ra Arkestra

Det er 100 år siden den store jazzmaestroen og interplanetære utforskeren Sun Ra kom til verden. At hans alltid like trofaste Arkestra markerer jubileumet med omfattende turnévirksomhet burde ikke komme som noen overraskelse for noen som kjenner til ensemblets notorisk ensrettede dedikasjon. Overraskelsen var dog stor da det tidligere i sommer ble annonsert at Oslo Jazzfestival hadde skutt gullfuglen; Arkestra bærer med seg en av musikkhistoriens bredest favnende og utforskende kataloger. Deres avant-gardistiske tilbøyligheter får røkla til å høres ut som glattpolerte flinkiser, men de spiller på samme tid enhver jazz-standard bedre enn de fleste. Et vilkårlig dykk inn i den ekstensive katalogen deres kan resultere i alt fra sprengte trommehinner og timeslange støyekskursjoner til messende
allsang og streite swing-arrangementer.



Den snart 90 år gamle bandlederen Marshall Allen fører innledningsvis ensemblet gjennom en livsbejaende Interplanetary Music”, hvis lettsindige slapphet og vokalanførte jovialitet på mange måter representerer hva brorparten av de kommende to timene skal by på. Det viser seg nemlig raskt at denne torsdagens Arkestra i all hovedsak handler om de mer tilgjengelige sidene av Sun Ra; materiale fra etter 65 røres knapt ved, og sett bort fra Marshall Allens atonale primalhyl og svimlende EWI-traktering holdes det jevnt over svært familievennlig. Det klinger vel, men mangler ofte nerve. En uforholdsmessig høy prosentandel av låtene ledes an av en usedvanlig irriterende kvinnelig vokalist, som paradoksalt nok hovedsaklig synger om å reise til Saturn, mens hun ene og alene sørger for at det kosmiske aldri tilnærmes. Når det modale mesterverket Angels and Demons At Play fremføres omtrent midtveis er det som et friskt pust bæres gjennom salen; den i lengden trettende og lite utfordrende glad-jazzens lenker brytes av mesterlige voodoo-vibber. Den tidvis sårt etterlyste nerven briljerer med sitt nærvær, og det i overkant jordlig bundne mister grepet.



Det må riktignok nevnes at Arkestra består av alt for habile musikere til å trå feil. Det er aldri dårlig. Har man dog kjennskap til hvor rensende fruktbar den uhemmede spontaniteten deres på sitt beste kan være, er det ikke til å unngå å kjenne skuffelsen over at de helt og holdent unngår å røre ved mange av de mest spennende sidene av Ra. Den unødvendige powerpoint-aktige bildestrømmen på scenen understreker i altfor stor grad hva som mangler denne kvelden; Sun Ra selv. Visjonen som subtilt muterer det tradisjonelle, som håndterer to Mini-Moogs på én gang uten å tråkke på tær, den uendelige strømmen av skaperkraft. Majoriteten av tiden publikum tilbragte med hans disipler ble denne gang desverre hovedsaklig tilbragt med begge beinene godt planta på jorden.

Fotografier av Benjamin Hojem