Foto: McKay/ REX/AOP

Det er ikke med rent lite forventninger jeg går inn dørene til Hammersmith Apollo denne kvelden. Og det virker som den mest naturlige ting i verden å menge seg med celebre gjester som Peter Gabriel og Kylie Minogue i foajeen før showstart. Dette er Kate Bush' første konserter på 35 år, og for meg har hun vært en favoritt helt siden jeg tjuvlånte Hounds of Love-plata til min storesøster midt på 80-tallet engang. Jeg gikk vel fremdeles på barneskolen. Og jeg trodde aldri i min villeste fantasi at jeg skulle få muligheten til å se henne live. Aldri.

Presis kl 19:45 går lysene ned. Kate og koristene (deriblandt hennes 16 år gamle sønn Bertie) kommer inn på scenen sammen med bandet (hvor jeg drar kjensel på både Jon Carin - kjent fra Pink Floyd, og David Rhodes - kjent fra Peter Gabriels band) og starter showet med 'Lily' fra 1993-albumet 'The Red Shoes'. Det ser ut som en helt normal konsert. Kate står på scenen som om hun ikke hadde gjort annet de siste 35 årene. Hun synger fantastisk, og bandet leverer stormende versjoner av klassikere som 'Running Up That Hill', 'Top Of The City', 'King Of The Mountain' og 'The Hounds of Love'. Koristene bjeffer melodiøst med på sistnevnte. Dette er ingen normal konsert likevel.

Og så smeller det. Konfetti med lyrikk fra 'The Ninth Wave' regner over publikum. En film viser Kate, iført redningsvest, liggende i havet i ferd med å drukne. "Little light, shining... little lights will guide them to me...". 'The Ninth Wave', stykket som opptar hele b-siden til hennes 1985-album "Hounds of Love" er i gang. "Let me be weak, let me sleep and dream of sheep" synger hun mens hun drifter lenger og lenger bort. Dramatikken tar overhånd og dansere og skuespillere kommer i fokus. Scenen er belagt med laken som danner bølger, som etterhvert fryser til is. Effekten er slående. Kate kommer ut og synger "There's something moving under the ice, trying to get out of the cold water", før det slår hun at det er henne selv som ligger der under isen. "It's me..." bryter hun sårt ut til slutt. Et helikopter søker salen etter den savnede Kate.

Hele 'The Ninth Wave' utspilles som et teater. I 'Watching You Without Me" står spøkelset av Kate og synger til sin sønn (spilt av Bertie) og ektemann. Hun prøver å få kontakt, men lykkes ikke. "I'm not here, you can't hear me" synger hun mens de sitter i sjokk etter å ha motatt nyheten om at hun er savnet. "Come on, let me live!" ber hun i "Jig Of Life", før redningsmennene gjør et tappert forsøk i "Hello Earth" mens koristene uler "Get out of the waves, get out of the water". Men Kate klarer ikke holde fast, og umenneskelige skapninger i fiskedrakter drar henne av scenen og ned blandt publikum.

Første del avsluttes med en feiring av livet i 'The Morning Fog', og det slår meg at 'The Ninth Wave' på en måte også kan handle om hennes egen tilbakekomst som artist etter flere års fravær fra rampelyset. "Do you know what? I love you better now" synger hun til et trollbundet publikum før første del av konserten er over. Jeg ville vært mer enn godt nok fornøyd om det var slutt nå. Tanken om at vi kun er halvveis slår meg, og forventningene er skyhøye til andre halvdel.

Den 45 minutter lange 'A Sky Of Honey' fra 2005-albumet "Aerial" starter andre halvdel på en rolig måte. Vi hører fuglekvitter, og etterhvert begynner Kate å kvitre med dem, samtidig som en tredukke trasker rundt og hilser på bandet - både med og uten hjelp. Nå kommer virkelig galskapen inn, selv om det teatralske nå er litt mindre dramatisk og mer reflekterende. Det er umulig å gå inn på alle detaljene på denne sekvensen, da ingen ord kan beskrive den godt nok. Ingen anmeldelse kan gjøre den rettferdighet. Den må rett og slett bare oppleves (la oss håpe på en utgivelse - om det i det hele tatt er mulig å fange denne stemningen på film).

Sønnen Bertie har en mer sentral rolle her, og får i tillegg synge en helt ny låt ('Tawny Moon') Kate har skrevet spesielt til showet. 45 minutter går forbi i rekordfart. Det rytmiske samspillet mellom Kate og resten av bandet, nå iført fuglemasker, er hypnotiserende. Og den altfor brå avsluttningen hvor Kate forvandles til en svarttrost gjør at det går flere sekunder før publikum våkner av transen hun har lagt dem i og hiver seg opp til skrik og applaus. Det høres ut som om det er 80 000 mennesker inne på lille Hammersmith Apollo nå. Minst.

Bandet forlater scenen, og Kate sitter alene ved pianoet for et ekstranummer og leverer en hjerteskjærende 'Among Angels' fra sitt nyeste album '50 Words For Snow'. At vi kun får én låt med Kate alene ved pianoet er egentlig litt synd, da hun lett kunne holdt en gripende to-timers konsert i dette formatet. Hun får oss til å ønske oss mer. Men kvelden rundes av i stil når resten av bandet returnerer og drar i gang en av hennes største hits, nemlig 'Cloudbusting'. Koristene løfter låta til nye høyder, og det er ikke én person i salen som ikke stråler av lykke, danser eller synger med. Vi er tilbake til start. Når lysene slås på, virker det hele som en drøm. Har vi faktisk opplevd dette?

Kate Bush er like herlig skrullete i dag som hun var på 80-tallet, og dette showet beviser det. Ingen annen artist kunne ha levert dette og kommet unna med det. En unik opplevelse.