Her til lands har det derimot vært ute en liten stund, og det var tydelig at det har slått an hos publikum. Vi fikk høre svært mange av de nye låtene, og allsangen var der fra start, selv på nye låter som ikke har fått singelbehandling enda.
Konserten startet med Riding My Bicyce, og i likhet med musikken og albumkunsten, var også scenen, utsmykningen og belysningen i samme mørke toner. Fortsatt fargesprakende slik vi kjenner Team Me, men i mørkere kveldsnyanser, og noe mer dempet enn tidligere. Flott å se på, men det gjorde dessverre også at en del av bandmedlemmene og gjestemusikerne forsvant i skyggende, i stedet for å få den visuelle plassen og oppmerksomheten de fortjener. Musikalsk sett virket også bandet i starten litt dempet, enten det kom av nervøsitet eller at de var i overkant forsiktige. Det var litt vanskelig å få grepet om det som skjedde på scenen og kontakten med publikum var ikke helt umiddelbar, men ettersom både band og publikum ble litt varmere i trøya, tok både energien og kontakten seg opp til gjenkjennelig nivå.
Til tross for at mye av fokuset lå på de nye låtene fikk vi også et koselig gjenhør med eldre perler, som Weathervanes and Chemicals, Dear Sister, og selv EP-låter som nydelige Kennedy Street og A.J. And Leo. Bandet er voldsomt samspilte med flotte nyanser som i stor grad gjør opp for at soundet må endres litt fra de enorme lydbildene de operer med på plate. Man føler aldri at det er noe som mangler når man hører det live, og de skjøre balladene er noen av de fineste eksemplene på hva bandet klarer å skape i en livesetting. Derfor var også Elida Inman Tjørves ballade Steven et av konsertens absolutte høydepunkt, der hun store deler av tiden bar hele låta alene. Dessverre var også balladene de delene av konserten hvor kontakten mellom band og publikum glapp noe, og publikumspraten dominerte.
Til gjengjeld var oppmerksomheten fra de fremmøtte total da de mer uptempo og energiske låtene kom. Det Team Me gjør aller best er å leke med lyd og lys og energi på scenen, og at publikum satte pris på innsatsen var det ingen tvil om. Med publikumsfavoritter som F Is For Faker, Kick and Curse og Show Me eksploderte Rockefeller i allsang og jubel, og det gynget regelrett oppover i etasjene av folk som hoppet og danset. Da det hele ble avluttet med finalen With My Hands Covering Both Of My Eyes I Am To Scared To Have A Look At You Now var det ikke mange stillestående sjeler igjen i lokalet, og en mer triumferende avslutning skal det godt gjøre å diske opp med!
Team Me fortsetter suksessen, og det skal ikke mye til før den gjengen her blir skjelden å se på norske scener – så har du sjansen nå, ta den!
