Sage Francis ser ikke ut som en typisk rapper, han ser ut som en litt skummel, gammel einstøing. Det er kanskje ikke så rart, med flere år bak seg som politisk aktiv spoken word-artist og slam-poet har han en litt annen bakgrunn enn den typiske rapperen. Bak seg på scenen har han en skjerm som viser kortfilmer, et vanlig virkemiddel innen andre sjangere. Her blir det dessverre litt vanskelig å følge med på, ettersom man har en spenstig Sage Francis og komplekse tekster som krever fokus.

Helt i starten er det litt upersonlig, noe som er veldig uheldig når konserten er på en såpass intim scene som Sawol. Sage Francis kjører gjennom 3-4 sanger uten å gjøre særlig mye ut av det, og det er forsåvidt bra alt sammen, men det kunne vært mye mer. Einstøing-looken er ikke bare en look. Etterhvert løsner det heldigvis, og praten og tilstedeværelsen tar seg opp. For meg blir det et slags vendepunkt når han spiller Jah Didn't Kill Johnny, hvor han bryter ned den kunstige barrieren mellom han selv og publikum. Det blir enda mer personlig når han spiller Make 'Em Purr, og viser filmer av seg selv og kattene hans på skjermen bak seg. Kanskje han hadde glemt hvordan det er å spille på en så liten scene, men heldigvis så løsner det etterhvert.

Når han endelig spiller The Best of Times er publikum godt oppvarmet, og Sage Francis utnytter det faktum at de står maks en halvmeter unna ham. Det er nærmere og mer involverende enn resten av konserten, et interessert publikum og en rapper som ikke virker halvparten så skummel lenger. Ei ung jente våger seg opp på scenen for å kysse ham på kinnet, men merker at hun er uønsket. Sage Francis har tidligere sagt at han misliker å bli kysset når han er på turné, han er forståelig nok redd for å bli smittet av all slags eksotiske sykdommer.

Etter konserten er ferdig går han ut i publikum for å klemme og prate med hver eneste publikummer som skulle ønske det, og selv om han er sliten virker det ikke som han har noe i mot det. Det er en imponerende dedikasjon og hjelper på opplevelsen, for det er et eller annet spesielt med å stå ansikt til ansikt, hånd over skulder, med mannen man akkurat stirret opp på i beundring og ærefrykt.

Foto: Ingeborg Sivertsen Landfald