I begynnelsen var det kun henne. Susanne Sundfør i egen person, skjult sjenert under sin sorte hatt, limt fast til tangentene og mikrofonen. Hun fremfører en kort ny låt, for det braker lys i synthland med Lilith. Her er det klart at (som det vanligvis er med Sundførs konserter) det bombastiske og dramatiske er slik det skal. Lyden er fyldig og detaljert, slik Sentrum Scene er kjent for. Bassen og trommene dundrer løs i brystet, og godt er det.

Hun understreker etter dette at “det blir spilt nye låter denne kvelden”, og håper det går greit. Publikum hoier med, de er mer enn klare for oppfølgermateriale til braksuksessene The Brothel og The Sillicone Veil, forståelig nok.

De nye låtene er mye forskjellig. Umiddelbare følelser er at det er lovende, men noe er jeg skeptisk til. Den beste har nesten litt Kent-aktige synthpop tendenser. Sinnsyk intro, ikke like godt refreng, men noe jeg gleder meg til å høre på plata. Ten Love Songs skal den forøvrig hete, og med det følger en atypisk kjærlighetslåt fra Sundførs side. “I thought we would last forever”, synger hun sårt. En annen spiller på discotendenser ala ABBA på hennes eget språk, og den kan også funke fint. På et tidspunkt smelter den ene inn i hennes så langt dølleste radiohit, Fade Away, som gjør seg noe bedre på scenen, men er fremdeles det kjipeste hun har produsert på årevis

 photo _MG_3932_zps040e9f7b.jpg

En klype av den gamle er også med i miksen, men ingen spennende låtvalg sånn sett om du har sett Sundfør stående på en scene før. Alt fra førsteplata er gjemt bort, det passer liksom ikke helt inn med den musikeren hun ble til etterpå. Can You Feel The Thunder blir et gjesp i “diskotimen”. Diamonds skinner fremdeles som en sterk låt, men med mangel på noen av detaljene fra studioinnspillinga. Dette gjelder også The Brothel, men i motsetning gir den meg ikke den elleville gåsehuden den engang gjorde. Bandet tar seg en pust i bakken før de fremfører It’s All Gone Tomorrow og Your Prelude.

Selv når det var slutt føler jeg ikke at jeg har blitt tatt med storm, slik jeg ble i Operaen i 2010 og Parkteatret i 2012. Flott at Sundfør tør å utfordre seg ytterligere ved å bevege seg mot noe langt mer tilgjengelig. Men denne kvelden har hun ikke samme slagkraft som hun har hatt tidligere. “For en stemme” hører jeg flere si på vei ut i novemberkulden igjen. Men om du hørte skikkelig godt etter, så var hun ikke så god som hun burde ha vært. Slutten av The Brothel var spak, og det virket som om hun skyndte seg for å bli ferdig. Flere andre ganger under konserten noterte jeg meg at hun vokalen ikke var helt på topp.

Var det en fin og underholdende konsert? Ja. Ble jeg bergtatt uten like? Nei. Jeg tror Sundførs diskotek må sette seg litt bedre både i bandet og i publikum.

PS: Oppvarmingsbandet Apothek? Kunne lett fått mer tid på scenen, for det var prima vare.

Foto: Nicolay Woldsdal