Groove metal-bandet Machine Head har holdt det gående siden 1991, og har siden starten opplevd flere endringer i besetningen, samt å ha endret litt på stilen i årenes løp. Etter å ha eksperimentert med nu metal-sjangeren i starten av det nye årtusenet, har Machine Head gått tilbake mot sine groove metal-røttene etter 2005. Deres tre siste plater, The Blackening, Unto the Locust og Bloodstone & Diamonds, har alle tre vært bunnsolide, med flere tilskudd til bandets etter hvert store katalog.

Oppvarmingsbandet, svenske Sonic Syndicates, får opp temperaturen med ca. 100 grader i løpet av sitt 45 minutter lange sett. Showet er hardt og intenst, med en energisk frontmann uten de helt store hemninger, og gir en liten pekepinn på hva som venter. Publikum er dermed i ekstase før hovedbandet kommer, noe som er tydelig. Allerede før Robb Flynn og kompani entrer scenen starter de første tegn til rykking headbangermusklene blant blodfansen; en diger moshpit lages midt foran scenen, og publikum går amok her når heltene faktisk gjør sin entre. DA starter den virkelige headbangingen, og det gjelder å holde takten om man virkelig ønsker å henge med på notene. Selv publikum på balkongen er i ekstase, og hopper opp og ned så høyt som det er forsvarlig. Imperium fungerer optimalt som åpningslåt, og Beautiful Mourning fra the Blackening er på ingen måte noen dårlig nummer to, snarere tvert imot.

 photo 6b716306-c3e3-46f5-9c3b-88407d782d8c_zpsca7df150.jpg

Konserten ble for noen uker siden flyttet fra Sentrum Scene til Rockefeller Music Hall da det var ønsket at publikum skulle få mulighet til å oppleve en mer intim konsert med bandet. Effekten av lokalebyttet merker man først nå; absolutt alle ser ut til å ha det aldeles fantastisk, og det smitter over på bandet. Selv om Flynn med sitt drivende, brutale, beinharde gitarspill og ekstremt snerrete vokal er den naturlige frontmann, gjør også de andre medlemmene en fenomenal innsats; hans makker Phil Demmel trakterer gitaren med rå kraft under de beinharde riffene, men likeså med intens, følsom nerve på gitarsoloene. Dave McClain høres ut som han prøver å banke liv i skinnene på trommesettet, eller fyre av maskingeværskudd med basstrommene, mens nykommer Jared MacEashern, som tok over etter at originalmedlem Adam Duce fikk sparken i fjor, holder kursen støtt fremover med sitt energiske, drivende basspill.

Setlisten er sentrert rundt hele bandets karriere, og har minimum en låt fra hvert av de åtte albumene bandet har utgitt så langt, med hovedfokus på den glimrende sisteutgivelsen Bloodstone & Diamonds. Under Now We Die! er det full allsang så langt stemmebåndene rekker; til tross at sangen kun har vært ute noen uker, kan publikum allerede teksten utenatt. Garantert en kommende livefavoritt fremover. Også under gamle klassikere bidrar publikum kraftig med på løfte volumet en god del desibel høyere. Bite the Bullet sitter som en kule, Locust er knallhard, mens Ten Ton Hammer rett og slett er så intens og heavy at fremførelsen blir ubeskrivelig bra.

Machine Head har aldri oppnådd samme kommersielle suksess som Metallica, Slayer og Pantera; i kveld merker man virkelig hvilke effekter denne uvanlige promoteringsstrategien gir i den moderne musikkverdenen. Før Darkness Within fra den moderne klassikeren Unto the Locust sparkes i gang, holder Flynn en tale til publikum om nettopp dette. Machine Head blir aldri spilt på radio, har aldri fått sine videoer vist på MTV, men har heller satset på å oppnå popularitet i kraft av sin musikk. Slikt blir det dedikerte fans av, og alle slike fans er samlet her i kveld. Noen ser Machine Head live for første gang, mens andre er gamle gjengangere på Machine Head-konsert og er drevne i gamet. Det spiller ingen rolle; i kveld er alle en del av Machine Head-familien, og det takker Robb Flynn for. På Rockefeller tas dermed begrepet dedikasjon til et nytt nivå, når man virkelig kan ta og føle på det enorme publikumsengasjementet.

Det har knapt vært et pusterom i konsertens løp, men Flynn bestemmer seg til slutt for å ta en pust i bakken, og benytter da anledningen til å ta med seg flere ølglass opp på scenen. Alle i publikum skal involveres; Flynn oppfordrer publikum til å gripe ølglassene han kommer til å kaste mot dem. Særlig nærmest scenen blir det et rotterace om å gripe glassene, men også når publikum i balkongene får prøve å gripe de flyvende glassene, blir det kamp. Så braker det løs igjen, og Flynn skriker ut: ”This is a Machine Head-concert guys, do what the f**k you want! This is what you’ve been waiting for!” Og blir møtt med ytterligere headbanging i tilnærmet maskingeværtakt, samt tilnærmet gledesgalskap i moshpiten når /i>Davidan fra debutalbumet Burn my Eyes spres som en atombombe.

 photo 857595c1-621f-4c15-8b8c-e6e04adaca6d_zps8c7188ab.jpg

Dette har vært en kveld med en særdeles godt gjennomført konsert, med et ekstremt engasjert publikum. Bandet må også ha merket at i kveld er stemningen ekstraordinær; første ekstranummer blir livepremieren på Sail into the Dark fra det siste albumet. Også klassikere som Aesthetics of Hate og Old blir fremført i beste Machine Head-stil. Halo blir siste nummer ut før bandet er nødt til å ta kvelden, men skal vi tro Robb Flynn, skulle han nok likt å holde på lenger. Det hele avsluttes med at en fotograf tar bilde av bandet med publikum i bakgrunnen, i følge Flynn for å involvere publikum i Machine Head-familien.

Å gi toppkarakter er ikke noe jeg gjør til hverdags, men i dette tilfellet er det ikke en skygge av tvil. Machine Head, et band med det som må være en av tidenes mest dedikerte fanskarer, har levert en av de beste metalkonsertene på norsk jord noensinne. Alle som var på denne konserten, vil med glede se tilbake på opplevelsen som en ren maktdemonstrasjon i hvordan man fremfører heavy metal av ypperste klasse, hvordan man klarer å ha publikum i sin hule hånd fra start til slutt, og hvordan fire musikere jobber livet av seg, og spiller et mesterstykke av en legendarisk konsert som om det skulle inntreffe apokalypse påfølgende dag.

Grunnet mangel på fotorettigheter, er kun private mobilbilder benyttet i denne anmeldelsen.