Tellef Raabe spiller selvutnevnt «dark folk/weird pop», med en herlig mørk stemme som gir post punk-vibber. Tellef har en egen, behagelig atomsfære rundt seg. En atmosfære som samspiller perfekt med musikken han spiller, men som det kan virker som han noen ganger blir fortapt i. På den andre siden er Tellef såpass med at han danser rundt, og sjarmerer publikum ved å klatre opp på en høytaler for så å ta steget ut til dem.

Når Tellef plukker opp gitaren sin, som matcher ham perfekt, ser han helt komfortabel ut der han svinger rundt med gitaren og seg selv. Det gir inntrykket av at han koser seg ordentlig. Dette er kanskje enda bedre enn å hoppe ut til publikum for å vise tilstedeværelse, å vise at man virkelig trives der man står. Personen Tellef hører hjemme på scenen, og det gjør musikken hans også. Den flotte stemmen hans matcher instrumentene perfekt, og gjør hele konserten til en drømmende opplevelse.

Tellef er tilstede og fraværende samtidig, det er vanskelig å si om han danser rundt for publikum eller for sin egen del. Det er det eneste som er å utsette på konserten, at det er litt vanskelig å vite hvor man har Tellef. Musikken gir dog inntrykket av at blikket kanskje ikke er ment for å hvile på Tellef, for tankene dras mot gammel kjærlighet og ungdommelige dagdrømmer, og det er lett å lukke øynene og å drømme seg bort.