Forrige gang jeg var på Sentrum Scene for å se Steel Panther var på en mandag. Det var en fest uten like, og jeg undret meg hvordan de skulle klare å toppe det. Denne gangen skulle de spille på en lørdag. Publikummet var ikke de samme utkledte hardcore Fanthers som sist. Noen av de var selvsagt der, men det virker som de fleste var der for å se hva hypen handler om.
For Steel Panther er ikke et ordentlig band. De er langt over gjennomsnittelig gode musikere, ja, men de er ikke et ekte band. Mellom de første låtene skravler de så mye at man lurer på om man er kommet på et standup-show med noen låter innimellom, mer enn en konsert. De er ekstremt profesjonelle, og showet går på skinner. Alt av utstyr, parykker, kostymer og styling er meget gjennomtenkt. Og er det en ting dette bandet kan, så er det å gjenskape 80-tallets glam. Alle detaljene er der, fra koreograferte trinn til splithopp. De drar opp de mest lær- og leopardkledte jentene til å danse i utakt til 17 Girls in a Row, får seg et par puppe-blottinger og skriker hell yeah! i kjent Hollywood-stil.
Midt i konserten kommer en akustisk del, der Stixx får traktere pianoet. Stripper Girl slår godt an. Setlista er en blanding av nye og gamle hits, men det er når Asian Hooker, Eyes of a Panther og Death To All But Metal kommer på rad at publikum koser seg mest. Lexxi får vist seg fra sin beste side, med eget sminkespeil, masse lipgloss og løvblåsere fra alle sider til å løfte manken. Satchel spiller på de mest fargerike gitarene, er en bajas på scenen og bommer ikke på en tone til tross for turninga i cowboyboots. Uten spandex og parykk jobbet han tidligere som gitarlærer. Stixx er en maskin på hvite leopardtrommer, og Michael er noe av det beste jeg har hørt på vokal. De leverer show i Oslo på en lørdagskveld. I tillegg er de veldig dyktige musikere, så dyktige at det er synd de ikke er et ekte band.
Anmelder: Tina Rasmussen Nyborg
Alle bilder: Terje Dokken
