Konseptet «Norsk reggae» virker nærmest absurd. At en så varm, rytmisk musikkstil skal få fotfeste i et så rigid land hvor ingen engang snakker på bussen virker umulig. Admiral P kjemper en hard kamp for å åpne hjertene og få i gang hoftene til nordmenn, og han gjør en imponerende god jobb.

Når han kommer på scenen har publikum ventet en god stund, men ingen er lei. Folk fra alle aldersgrupper begynner å svaie og løfte henda i været, mens Admiral P gir små pep-talks mellom låtene sine om å jobbe hardt og å ikke gi opp. Det er hyggelig, og helt harmløst. Ingen blir fornærma eller skremt her ikveld.

Admiral P er ikke en dårlig artist, men det blir litt mye av det samme etter lang nok tid. Det blir plutselig mye mer spennende når Nico D kommer på scenen. Stilene deres komplimenterer hverandre godt, og en fremtredende gjesteartist sørger for at publikum ikke blir for fort lei av Admiral Ps allsang- og feelgood-stemning, som i stor grad er hva han baserer konserten sin på.
I tillegg kommer blant annet OnklP en tur på besøk, for Admiral P vet at de beste konsertene gjerne har gjesteartister. Det stjeler på ingen måte showet, de sørger for litt variasjon og passer på at ingen blir lei av Admiral P før konserten er ferdig.

Det ender opp med å bli en uforventet bra konsert, med bølger av positivitet som skyller over lokalet gjennom hele konserten. Det er en varm og inkluderende konsert som beviser at «norsk reggae» ikke trenger å være er oksymoron.