En annen forskjell er at Iero også samtidig som MCR fortsatt holdt på, hadde sideprosjekter av den noe tyngre og råere sorten. Mest kjent av disse er nok hardcore-bandet Leathermouth (ofte stavet “Leathermøuth”), og også etter bandets oppbrudd har han holdt seg til denne musikalske retningen.
Hans siste prosjekt er solo, med backingbandet the cellabration, som vi tok en prat med Iero om i et intervju som kommer på Musikknyheter om kort tid. Bandet har turnért både USA og Europa, og nå er det England sin tur. Vi troppet opp på O2 Academy i Oxford for å ta en nærmere titt på andre soloartist ut fra det en gang så enorme bandet My Chemical Romance.
Der førstemann ut solo, Gerard Way, ikke akkurat fikk stående applaus av Musikknyheter for sin konsert i Oslo, begynte det hele bedre for Iero i Oxford. Publikum hadde stått i kø siden kvelden før, og lokalet var fullpakket av overraskende unge fans i front (og foreldre på en lang rad bakerst) da Iero og band gikk på scenen til låta All I Want fra bandets debutalbum Stomachaches. Som en fin liten overraskelse var låt nummer 2 This Song Is A Curse, en låt Iero gjorde for soundtracket til filmen Frankenweenie. Stemningen blant publikum var god fra første stund, og Iero - for anledningen ikledd en bestefarcardigan - hadde rutinert kontroll på både band og tilskuere.
Musikken til Frank er en slags hybrid av melodisk rock, industriell elektronika og hardcore, med allsangvennlige partier som involverte publikum på en flott måte. Låter som Stitchess, She's The Prettiest Girl At The Party And She Can Prove It With A Solid Right Hook beviste at selv om Iero muligens ikke er verdens sterkeste vokalist, kan han fortsatt gjøre et bra show.
Intensiteten holdt seg likevel ikke så altfor høy gjennom hele konserten, noe man egentlig først ble oppmerksom på da bandet inviterte kompisen Derek Zanetti (fra supportband The Homeless Gospel Choir) på scena for å spille Jawbreaker's Boxcar og hele lokalet eksploderte. Iløpet av sekunder så man forskjellen på en gitarist-gone-vokalist og en person som er født entertainer. Uten å gjøre stort annet ut av seg enn å veive litt med armene fikk han hele gulvet til å gynge og publikum til å danse vettet av seg, og da han forsvant av scena virket resten av konserten rett og slett litt tam.
Det hele tok seg opp på de siste to låtene, Weighted og Joyriding, noe som reddet Iero fra å havne helt i skyggen av sin egen oppvarmer. Alt i alt en fin liten konsert av en artist som har mange nok planer i ermet til å kunne holde seg på scenen i flere år fremover, og som man ikke skal se bort i fra at dukker opp i Norge i nær fremtid også.
