Nylige åpnede Terminal Byscene i Ålesund inviterte til skikkelig rockefest på årets siste aprilkveld, da selveste Kvelertak sto på scenen. Bandet har spilt både i byen og nærområdet flere ganger tidligere, men forventningene forut en konsert med dem har nok aldri vært større hos meg enn nå når dem skulle få teste ut byens nye klubbkonsertscene, som så langt virkelig har levert både gode lydopplevelser og konserter generelt.

Så ble det også på denne torsdagskvelden. At bandet ikke hadde spilt sammen live siden november i fjor var umulig å høre, kanskje bortsett fra at vokalen til Erlend Hjelvik mot slutten av konserten muligens kunne høres litt sliten ut, eventuelt druknet den bare litt i den enorme lyden fra et meget spillesugent Kvelertak. For det var nettopp spillesugne Kvelertak var, til stor glede for alle som hadde tatt turen til konsertlokalet denne kvelden.

picture

Overraskende nok begynte Kvelertak konserten med låten Kvelertak, en låt undertegnede er vant med avslutter settet deres, men altså ikke denne gangen. Uansett var det ingen nedtur, og stemningen ble umiddelbart satt, noe stort sett enhver Kvelertak-låt sannsynligvis ville ha maktet. Videre fulgte den ene godlåten etter den andre fra de to platene bandet så langt har gitt ut, og med tanke på at det er vel to år siden den siste kom, så var det også et lite håp i meg at dem i tillegg ville presentere noen nye låter. Men den gang ei, Kvelertak kjørte for fullt med stort sett de samme låtene som de har turnert med de siste årene, og selv om hver og en av dem er høydepunkter i seg selv, så ble dette kveldens eneste lille nedtur. Det holdt liksom ikke helt at dem spilte Liktorn for første gang på veldig lenge, selv om utførelsen selvfølgelig var upåklagelig. I etterkant fikk jeg dog bekreftet fra bandet at flere nye låter er ferdigskrevet, men at Kvelertak enn så lenge ikke vil spille dem live, blant annet på grunn av faren for at dem blir å finne på youtube like etter.

picture

Men tilbake til gårsdagen og Kvelertak på scenen. Det er nemlig så mye som skjer på scenen når dem spiller, og for å få mulighet til å få med seg strengt tatt alt som skjer så burde man se bandet seks dager på rad, der hver dag går til å følge med hver enkelt av bandets seks medlemmer. Først da vil man nok få med seg all innlevelse, energi og finesser som de innehar og viser. I går gikk blikket fra den ene til den andre og man kan rett og slett ikke bli annet enn imponert og det virket heller ikke til at de brydde seg nevneverdig over at det opptil flere ganger kom publikummere opp på scenen mens de spilte. Vaktene kom til etterhvert og etter at dette hadde skjedd x antall ganger så ga vokalist Erlend beskjed om at man må ikke stå på scenen og bare vingle, man må stagedive med en gang, noe publikummerne tydeligvis fikk med. Det som derimot ikke var særlig kult, kjære ålesundere, var den evige kastingen av små lysende glowsticks opp mot bandet og scenen, det trenger man ikke gjøre.

Under en liten prat med gitarist Maciek i etterkant av konserten fikk lokalet voldsom skryt og han mente på at lyden var meget bra for dem oppe på scenen, og jeg fikk bekreftet tilbake til han at lyden var ekstremt bra for oss publikummere også og uten tvil var det med på å gjøre at de vel 75 minuttene konserten varte forsvant så ufattelig raskt. For min del kunne konserten fortsatt langt ut i de sene nattetimer, for (beklager Seigmen; dere vil for alltid være mine største favoritter) akkurat nå er det nok ingen norske band som kommer opp til Kvelertak når det kommer til liveopptredener, noe de nok en gang beviste for meg på Terminalen Byscene i Ålesund en torsdag kveld i april.