På tross av imponerende sterk oppvarming fra visuelt utfordrende HRPS og auditivt utfordrende Die a Legend virker det som det tar litt tid før publikum er helt med når The Good The Bad and The Zugly går på scenen. Det føles ikke akkurat typisk Blå, noe som blir understreket av at bandet må gå av klokka 23:00 fordi det er booket en DJ. Det tar heldigvis ikke lang tid før The Good, The Bad and The Zugly får overbevist publikum om at vi må gjøre det beste ut av det.

Alt sitter som det skal når konserten først er ordentlig igang, og låtene blir aldri kjedelige. Det blir krydrert med en liten historie her og der, og GBZ sparker i alle retninger når de spør publikum hva de egentlig gjør her på Blå? Vi kunne jo vært på Last Train istedenfor. Det er helt perfekt provoserende.


Barrieren mellom band og publikum er flytende, og det er fans på scenen like ofte som vokalisten er ute hos fansa. Ingen der oppe ser særlig irriterte ut når det kommer folk opp for å danse eller synge litt, og her skiller sjangeren seg ut fra resten. Gjør dette på en pop-konsert og livvaktene banker deg, gjør det på en hip hop-konsert og artisten gjør det selv. Her er det bare kjærlighet, om enn litt brutal kjærlighet.

Etter et par låter er konserten i full gang og holder et like imponerende nivå hele veien. Problemet er bare at veien er særdeles kort, og det er ikke akkurat et plaster på såret at DJ-en Blå har booket ikke trekker mer enn en tiendedel av folka som The Good The Bad and The Zugly gjør. Den korte tiden de har til rådighet utnytter de i det minste veldig bra, og det blir enda gøyere å se dem på en annen scene neste gang.

Foto: Ingeborg Sivertsen Landfald