Det deilige, svevende lydbildet og den helt vanvittige vokalen hennes, smelter inn i de fantastiske låtene på en måte som gjør at man må være laget av stein for å ikke få en eller annen kroppslig eller følelsesmessig reaksjon. De litt dystre og mørke kompene fra synthbassen får meg til å dirre, men også de litt mer temporike låtene med synkoperte drum'n'bass-rytmer er utrolig bra.
Når det gjelder låtene, er de ikke bare fenomenale som enkeltstående låter, men konserten er satt sammen på en måte som gir låtene enda flere kvaliteter når de kommer etter hverandre. Finurlig og vakkert. Likevel er det noen låter som stikker seg spesielt ut. Grown Up, Nobody Knows og Fail er nok kanskje de aller største skattene, og ingen kan passe på dem bedre enn Emilie Nicolas.
Nerven og tilstedeværelsen artisten fremviser på scenen er også helt fenomenal, så selv i de roligste og mest sårbare partiene, har hun publikum i sin hule hånd, til tross for at dette er på slutten av kvelden, og folk har festet i timesvis. Hun står som en bauta på scenekanten og eier alle.
Foto: Oddbjørn Steffensen
