Lonely the Brave
Jeg beveger meg ned til Bastionen, hvor britiske Lonely the Brave skal åpne musikkfesten. Gjengen fra Cambridge spiller det de selv kaller doompop. Selv ser jeg ikke linken til verken doom eller pop, men vil beskrive dette som god og fengende rock, litt i samme bane som Foo Fighters. Live spiller de med masse trøkk og mye positiv energi. Det første som slår meg, sånn rent estetisk, er at vokalisten står for seg selv på ene siden av scenen, mens bandet står på motsatt side. Kanskje liker han ikke oppmerksomhet, i og med at bandets gitarist fungerer som frontmann og smalltalker mellom låtene. I så fall har han jo truffet blink da han bestemte seg for å bli rockevokalist, en jobb han for øvrig gjør veldig bra.
Bandet får bra respons fra et relativt stort publikum til åpningskonsert å være. Man kan se at de virkelig mener det de spiller og det er alltid deilig å se artister som lever i musikken fremfor å sette på autopilot. De serverer den ene topplåten etter den andre, spiller hardt, tett og trygt, og vokalist David Jakes, har en imponerende kraftig og følelsesladd stemme, noe som gjør dette til en fabelaktig god start på Bergenfest 2015.
Grace Jones
Allerede nå, like etter at britene har åpnet showet klokken halv fem på en torsdag, byr Bergenfest på et levende ikon innen populærkulturen. Selv om hun hadde sine glansdager på åttitallet, har Grace Jones fremdeles mye å by på. Jeg er ganske avventende en god stund med tanke på kvaliteten som blir levert fra scenen når hun og bandet kommer på, ca. 25 minutter forsinket.
Jeg tenker lenge at ikke synger hun noe særlig bra, ikke er musikken noe spesielt spennende og ikke bandet heller. Visuelt sett er det jo helt sinnssykt bra å se på, med gullmaske, tribalmaling på alle på scenen, det ene kostymet etter det andre og mann på strippestang. Men siden Jones på død og liv skal ha ulike antrekk på seg i hver eneste låt, blir det litt rart når hun må smalltalke med publikum fra bak scenen, mens hun skifter til neste antrekk. Det er jo for all del gøy å se på alt som foregår på scenen, men musikalsk sett er det kjedelig. Om det er fordi musikken forsvinner litt i alt showet, kan være.
Men så skjer det noe. Grace Jones og bandet spiller My Jamaican Guy. Det låter utrolig bra og for første gang under konserten, nyter jeg både med øyne og ører. Og herfra og ut leveres det faktisk på alle plan. Plutselig låter bandet fett, vokalen til Jones høres bra ut, hun agerer som en slem gudinne på scenen og showet er moro. Den siste knappe halvtimen løfter mitt inntrykk fra middels til veldig bra.
Hva fikk vi? Vi fikk masker, tribalmaling, mann på strippestang, tusenvis av såpebobler, en tøff trommesolo, fire knallgode låter, og 67 år gamle Grace Jones som fremfører Slave to the Rythm toppløs, mens hun rocker med rockering. Spektakulært show, selv om det skortet på det musikalske litt for lenge.
Lower than Atlantis
Lower than Atlantis står på scenen og starter nesten umiddelbart etter at en forsinket Grace Jones er ferdig. Britene åpner ok med sin litt for snille og melodiøse post-hardcore, men de får ikke helt tak i publikum. Om det er fordi Jones har slitt dem ut skal være uvisst, men det er dessverre ganske dødt på Bastionen når de spiller. De gjør det de kan for å pumpe litt liv i publikum, og det hjelper litt, selv om det aldri blir helt fest blant de fremmøtte.
Selv om er bra på scenen og låtene er ok, blir dette litt i kjedeligste laget for undertegnede. Enkelte låter fungerer godt, og det er nok tiltalende med Mike Duces litt hese og grøtete stemme, som kanskje gjør seg best på de roligere låtene. Men det treffer meg aldri skikkelig, noe som gjør at jeg heller aldri blir helt grepet av det de leverer denne kvelden.
MK`s Marvellous Medicine
Mellom konsertene står MK`s Marvellous Medicine på den lille DNB Scenen, og fremfører to-tre låter i slengen. Jeg er oppe og ser mellom et par av konsertene, og det er virkelig imponerende det Marie Kristin Dale og bandet gjør på scenen. Eller for å være helt ærlige, det er MK selv vi lar oss imponere av. Selv har jeg sett dem noen ganger tidligere, men i kveld får de sjansen til å spille for flere mennesker, og det er gjerne et nytt publikum som er tilstede på hver minikonsert.
I Need a Man sitter som en kule, og er muligens den beste enkeltprestasjonen vi får på Bergenfest i løpet av hele denne kvelden. Og jeg hører også at folk snakker om det rundt på festivalområdet. Patti Smith var bra, men hun der bluesdamen som spilte på den små scenen var helt utrolig. Hva het de igjen?. De heter MK`s Marvellous Medicine. Og neste år håper jeg de får spille på Magic Mirrors.
The Twilight Sad
De har gitt ut fire album, med fire ulike uttrykk. Fellesnevneren er de melankolske understrømmene. Live viser skottene seg å være et utagerende beist av et band. Mye lyd, store gitarvegger, nydeligere gitarharmonier, fantastisk vokal og en tilstedeværelse på scenen som er noe helt utenom det vanlige. Når dette smelter sammen med sylskarp synth og trommer, låter det intet mindre enn fantastisk.
Vokalist James Graham har spasmer på scenen og man ser tidvis bare hviten i øynene hans. Det er noe enigmatisk over hele hans vesen. Snakk om å være tilstede i musikken!
Det er også ganske mange tilstede på konserten i Magic Mirrors, til tross for at de spiller samtidig som selveste Patti Smith. Og det er en livlig gjeng som har kommet for å se skottene levere det som nok viser seg å være kveldens beste konsert. Ikke bare er låtene fantastisk bra, men måten de bygger opp fremførelsen på. Mens det i mange låter er full pupp fra første sekund, går andre gjerne fra veldig rolig og stillferdig vokal fra Graham, før det eksploderer i gitarene og den rolige vokalen går over i desperat skriking i refrengene. Dette treffer meg langt inn i beinmargen hver eneste gang, og dersom The Twilight Sad kommer tilbake til byen, bør du kjenne din besøkelsestid.
Foto: Jarle Hovda Moe
Bergenfest - Dag en, del 2
Bergenfest - Patti Smith
