Vokalt er Siri Nilsen noe for seg selv. Hun har en særegen stemme. Den er skjør, med en tidvis upåklagelig vibrasjon. Hør bare på låta om foreldrene. En acapella-låt, sett bort ifra éntaktstrommingen som introduseres halvveis uti, der vokalen skinner i ensom majestet. En gåsehudfremkallende prestasjon som virkelig viser hennes vokale evner.
Nilsen har høstet mye skryt for tekstinnholdet sitt, hvilket blant annet en spellemannpris for beste tekstforfatter legemliggjør. Hun synger om det nære, om kjærligheten, til foreldre så vel som til kjæreste, om frykten for å miste, og om det å miste. Om livet, rett og slett, uten klisjeene som kunne vært fristende å inkludere. Det gjør det lett å identifisere seg med hennes tekstunivers. Til tross for at det i størst grad er en negativ innfallsvinkel.
Og om ikke det lyriske kommuniserer godt nok, veier Nilsen opp med en god dose glimt i øyet. Mellom hver sang, byr hun på seg selv. Kommer med en liten anekdote, humoristisk sådan, eller forteller hvordan en sang ble til. Det er en fin balanse til de alvorstunge tekstene, som samtidig gjør at hun knytter et bånd til publikum. «Nei, nå ble det litt for god stemning her. Best å begynne å spille igjen», som hun engang sier. Før hun fortsetter å klimpre.
Monotonien er vanskelig å komme utenom. Selv om vokalen er fin, lener noen av låtene seg i overkant mye på dens styrke. Det gjør uttrykket litt ensformig. Mens enkelte låter fester seg, er det noen som glir forbi i det de er ferdigsunget. Herrekvartetten som omgir Nilsen gjør sitt for å krydre musikken. Det lykkes de også med. Hør bare på det drømmende lydbildet på radiofavoritten Jeg lover, eller på Snu, ikke snu, «min eneste positive låt», der hennes kule ukulele ispes marimba og klapping. Bandet bidrar generelt med toneangivende perkusjon og fet bassføring, og hever dette fra den normative visepopen.
Rett før Stille vann spilles, forteller Nilsen at denne bør synges på bergensdialekt akkurat i dag. «Så jeg lurer på om det tilfeldigvis er en Yvonne i salen?», spør hun, og vips dukker The Voice-vinner Yvonne Nordvik Sivertsen opp på scenen. Det planlagt stunten ender med at Sivertsen synger låta, mens Nilsen «korer sin egen låt». En litt pussig greie, men det er morsomt at hun beveger seg litt utenfor boksen. Og Sivertsen? Hun blir igjen på scenen på de to siste sangene også.
Magic Mirror-teltet er en passelig arena for hennes såre, destruktive visepop. Den fine balansegangen mellom tradisjonell og eksperimentelle visepop gjør dette til førtifem trivelige minutter.
