Torgeir Waldemar
Mens vi i går fikk et fyrverkeri av en åpningskonsert, starter denne dagen i helt motsatt ende av skalaen, rolig, behagelig og melankolsk. Waldemar og bandet spiller som alltid solid og trygt, selv om de sliter litt med at de akustiske instrumentene ikke har rukket å aklimatisere seg til den kjølige og fuktige luften vi har her i Bergen. Det fører til litt småsur instrumentering, men uten at det gjør så veldig mye. Hadde ikke Waldemar selv påpekt dette, vil jeg tippe at de færreste av de fremmøtte hadde lagt merke til det.
Kanskje burde et annet band åpnet dagen for å dytte litt energi inn i publikum, men det blir jo mer en smakssak enn noe annet. Mange setter nok også pris på en lavmælt start på en lang festivalkveld, og hans formidlingsevne er nærmest uimotståelig, så alt i alt blir det en fin liten time med artistens sedvanlige akustiske, mollstemte country.
St.Paul & The Broken Bones
For å begynne med det viktigste; dette er en av de aller beste konsertene jeg noensinne har sett. Sørstatssoul direkte fra Alabama. Når du ser St.Paul (Paul Janeway) tenker du ikke umiddelbart at han er en soulvokalist med et entertainergen man sjelden har sett maken til, og hatten full av frekke moves og hoftevrikking. Han er en liten, hvit, stutt fyr, litt som undertegnede. Der stopper imidlertid likheten, dessverre for meg.
Han vokste opp med gospel og i kirken lærte han å synge litt og spille gitar. Heldigvis ble han reddet av rocken, og åpnet samtidig ørene for soulmusikk og sentrale musikkhistoriske forutsetninger for St. Paul & The Broken Bones, som Otis Redding og James Carr. Det har skapt et rendyrket, fantastisk soulprosjekt, hvor alle musikere er av ypperste klasse. Likevel blir det Janeways særdeles karismatiske og animerte sceneopptreden, sammen med hans vanvittige vokal, som blir midtpunktet når de står på scenen.
Det er fremdeles tidlig når de spiller, men publikum er i hans hule hånd fra første strofe. Når han ber oss hyle, så gjør vi det. Det skulle bare mangle. At han har vokst opp i et miljø med predikanter og forkynnelsens ord, har han dratt med seg på scenen og med måten han snakker på. Vi snakker ikke om Guds ord, men om musikken. Og selv om dette stort sett er gladmusikk fra begynnelse til slutt, kommer det noen tårer fra meg. Gledestårer.
Tiebreaker
Det har blitt litt senere på kvelden når jeg og et par kompiser stikker inn på Magic Mirrors for å se det hardtslående bluesrockbandet, Tiebreaker. Kvartetten fra Odda har for lengst fått en solid liverykte på seg, og de har blant annet gjort elleve jobber på South By South West i Texas.
De spiller for et stappfullt sirkustelt, til tross for at legenden Jackson Browne står på hovedscenen. Og de fortjener også å spille for fulle hus. Godt driv, dønn presist, fete gitarsoloer og med en herlig og hes vokal i front. Folk groover så det gynger i gulvet og det er generelt knallgod stemning i hele lokalet. Likevel føler jeg det ikke så mye på kroppen som jeg skulle ønske. Kanskje er det fordi at det meste føles som et lite antiklimaks etter soulforkynnelsen som foregikk noen timer tidligere.
John Grant
Da John Grant spilte på Bergenfest for to år siden, var det så smekkfullt i Magic Mirrors at jeg aldri kom meg inn. Derfor har jeg gledet meg til å få se ham i kveld, denne gang på Bastionen. Han kommer glad og fornøyd på scenen og forteller at han fått kjøpt seg Smash på flyplassen, et produkt han tydeligvis har problemer med å holde seg unna. Det neste han forteller oss er at –We`re gonna start with Jesus Hates Fags. På grunn av tekniske problemer lar ikke dette seg gjøre. Ingen problem, vi fortsetter bare til neste låt på setlisten.
Han er knallsterk når han i låtene sine forteller om egne opplevelser og tunge tider. Når han synger om å bli forlatt, og om at han prøvde å ta sitt eget liv, er ikke dette fiktivt, men tatt ut fra hans eget liv. Mange av problemene har han hatt som homofil og sterkt religiøs. Han har en fantastisk fin og tilstedeværende vokal og en ekstremt sterk formidling. Men likevel merker jeg at jeg liker ham best når han går elektronisk med sin harde, kalde og mørke synth. Og innimellom blir det faktisk helt party. Da er han imidlertid kjapp med å jekke oss ned med litt mer tristesse. Vi må jo ikke bli for glad!
Dette var en dønn solid konsert, og jeg gleder meg til å se ham igjen når han turnerer med sin kommende plate til høsten.
Foto: Oddbjørn Steffensen
