Med sin eksperimentelle, dynamiske sound, spriter det åttehodede jazzmaskineriet opp festivalens lørdagsprogram. På scenen står tett i tett med alle mulige instrumenter, og la det ikke være tvil; de skal alle brukes, og sammen danne intrikate lydbilder. På tross av det nokså sære segmentet de representerer, må bandes sies å favne et bredt publikum.
Tønsbergbandet, som for øvrig har like lang fartstid som undertegnede har leveår, spiller først og fremst låter fra deres drøyt to uker gamle album, Starfire. Ut som nummer to kommer kvarterlange Big City Music, med en ganske fett elektrosound. Etter hvert introduseres Erik Johannessens trombone, ispedd Line Horntvedts tuba. Og Martin Horntvedt er herlig energisk bak trommene – hvilket han er hele sett gjennom.
Et annet høydepunkt, også fra det nye albumet, er Oban. Sammen sprer de seige strykerne, den drivende trombonen, og de kule anstrøkene av el-gitar elektroniske vibber utover Bastionen-publikummet. Oslo skyline (i dag omdøpt til Bergen skyline) er avslutningslåta, og kjennes som et lite antiklimaks. Fra sofistikerte toner, utvikler det seg til en kakofoni av lyder. En nær kaotisk periode.
Den timelange konserten er proppet med dynamiske lydbilder og smittende spilleglede. At bandet bare rekker å spille en håndfull låter sier litt om lengden på de de spiller. Det er stort, og dras utover i alle retninger.
Aurora
Så står hun der, Aurora Aksnes fra Os. Silhuetten av den lille jenta med den skulderlange klippen lyser mot skjermen. En av festivalprogrammets største snakkiser, og blant Bergens ypperste fremtidshåp.
Aurora virker ikke helt tilpass der hun står. I hvert fall ikke i starten. Hun virker overrumplet av det nokså store oppmøtet, som fører til noen merkelige situasjoner. Ryktene om sceneskrekken ser ut til å stemme, og helt i starten er den nok ikke helt skjult. Men hva gjør vel det når hun har en naturlig humoristisk side. Dessuten er det like greit å la stemmen tale for seg når man har en så nydelig stemme som det Aurora har.
Det er de kjente låtene som markerer seg i størst grad. Intense Running With The Wolves, blant annet, som løftes enda et hakk av kraftfull perkusjon. Vakre Under Stars er høydepunktet, der hun viser at hun mestrer den vokale balansegangen mellom det skjøre og det kraftfulle. Låta viser hvorfor mange har nevnt Os-jenta i samme åndedrag som Susanne Sundfør. En hedersbetegnelse, så vel som en urettferdig sammenligning. Likevel vanskelig å unngå, da hun helt klart er inspirert av den ti år eldre haugesunderen.
Bandet trioen som omgir Aurora utgjør, tilføyer flere av låtene en fin brodd. Både i form av enkel koring og instrumentell kraft. Tross bandets hjelpe hender, føles Plenen-scenen litt for stor for henne. Det ofte nedstrippede lydbildet kler ikke alltid den store scenen like bra. Hva låtmaterialet angår, har Aurora litt å gå på. Det er litt ensformig, og ofte lener det seg vel mye på hennes stemmeprakt – som i og for seg ikke er noen skam.
Det er hevet over enhver tvil at Aurora er proppet med talent, og et navn for fremtiden, men basert på lørdagens konsert har hun litt å gå på.
Hjerteslag
Bergenfest fortjener cred for å rette fokus mot lovende lokalartister. Bare i dag har allerede Aurora og Thea Hjelmeland vært i ilden, mens Kygo skal runde av denne lørdagskvelden. Men først ut er Hjerteslag.
Debutskiva Møhlenpris Motell har høstet gode kritikker, og dette kan sies å være kvelden det hele skal feires. Vokalist Robbie Lie Eidevik ter seg som den naturlige rockestjerne der han står med svarte, tighte Levi’s og fraglende skinnjakke. Og håret da, selvfølgelig. Hva stemmebruk angår er han også flink.
Hjerteslag føyer seg i rekken av bergensspråklige rockegrupper. John Olav Nilsen og Gjengen-sammenligningen er uunngåelig, og det gjør at bandet naturlig får det tøft. Storebror var hakket hvassere. Samtidig fyller det nok likevel et tomrom for en del rockeglade bergensere.
Låtmaterialet varierer. En del låter tilskrives den sagnomsuste glemmeboken idet de er ferdigsunget, mens andre står igjen som fine høydepunkter. Papirsvaner, med et fett elgitar-riff og upretensiøs allsang, er det blant dem. Det samme er nedstrippede Linedanserinne, der Eidevik viser at han evner å spille på rolige strenger. Det er en frisk konsert fra bergensbandet, men det ekstraordinære uteble.
Foto: Oddbjørn Steffensen.
