Allerede fra første tone er den der, den umiskjennelige stemmeprakten. Det er imponerende hvor studiolik den vakre vokalen låter i liveformat. It’s All Gone Tomorrow, fra debutplata, er en storslått åpning. Det perkusjonsdrevne lydbildet, ispedd rytmiske detaljer, båret av den skjøre vokalen, er nær perfeksjon. Og hun hever det like så godt et hakk idet hun går i gang med Kamikaze, fra bejublede Ten Love Songs, enda mer magisk enn albumversjonen. Det begynner rolig, før det så eksploderer i et fett elektroterreng, et terreng det er tydelig at hun har gravitert mot i det siste. Åpningen er rett og slett upåklagelig.

De dynamiske lydbildene drukner av og til egen storslåtthet. Det buldrer i høyttalerne, og det brukes til tider tid på å få i gang låtene. Noen ganger er det faktisk ikke godt å si om lydbuldringen kommer av kreative valg eller reell lydtrøbbel. For den gjengse publikummer kan det muligens føles litt for distansert til tider. Men godt er det at den elektropopflørtende Sundfør ikke gir slipp på sitt mystiske jeg. Foruten egen kvalitet, er Sundfør også omgitt av flinke folk. Klokkespillinnslagene er særlig velfungerende. Også den kvinnelige kortrioen isper Sundførs på god måte.

Sundfør er av det introverte slaget, og publikumsfrierier overgås glatt. Helt frem til de siste låtene, kan det nesten se ut til at haugesunderen ikke bryr seg stort om de rundt 7000 fremmøtte. Men musikken taler jo såpass for seg at et påtatt «jeg elsker dere, Bergen!» ikke er nødvendig.

photo 20150614-185322-22329_zps9u713ktn.jpg

Dette er først og fremst en oppvisning i Sundførs svevende univers, med sine storslåtte, euforiske lydbilder. Som timinutteren Memorial, en låt hvis siste halvdel kunne glidd rett inn i et spielbergsk krigsdrama. Den er riktignok noget nedkuttet for anledningen, men det hindrer ikke dens majestetiske fremtoning. La oss heller ikke glemme sakrale Rome og fartsfylte Accelerate, der de knirkefritt svever av gårde. Orgelinnslaget tilføyer den potensielle radiohiten et anstrøk av den sundførske elegansen. Og for å forsterke inntrykket av elegansen; mellom knotteskruing og vokal, nipper Sundfør rolig til litt hvitvin.

Accelerates avslutning glir for øvrig lekkert over i Fade Away – akkurat som på albumet. Sistnevnte, radiohiten og hennes katalogs kanskje mest energiske, ender likevel som et like antiklimaks. Undertegnede hadde forventninger om en enda råere utgave, men den innfridde ikke helt. Da er heller Delirious et energisk høydepunkt, og på sett og vis også Sundførs dynamikk inkarnert. De svevende, majestetiske lydbildene blandes fint med elektroniske detaljer.

Avslutningsvis kommer også de folkekjære The Brothel og White Foxes, begge praktfullt fremført av den vakre vokalen. Stort bedre enn Susanne Sundfør på sitt beste blir det faktisk ikke, selv om nivået ikke er skyhøyt (kravstort, jeg vet) hele konserten gjennom.

Foto: Oddbjørn Steffensen.