Sist jeg så Death Cab i Oslo var The O.C. på tv-toppen, serien som må ta en del av kred'en for at bandet ble godt kjent internasjonalt. Ti år senere er indie-rockerne nok en gang tilbake i Norge. Vokalist Ben Gibbard husker ikke helt når han spilte sist i Oslo, men kaffesjappa han besøkte forrige gang han var her har tydelig satt sine spor. Tim Wendelboe fikk mye gratis reklame foran et utsolgt Sentrum Scene på lørdag.

Det starter ikke sånn spesielt minneverdig. Første halvdelen av konserten var viet til (i min mening) ganske trøtte spor fra de to siste utgivelsene Codes and Keys og Kintsugi bare avbrutt av noen få låter det er tydelig at publikum har hørt før, sånn som Crooked Teeth. Men, i det jeg hadde for alvor begynt å gjespe og se på klokka, spiller de President of What? fra Something about airplanes og jeg husker hvorfor jeg er her igjen. Death Cab For Cutie er nemlig et skikkelig bra liveband.

Hårene reiser seg på både ryggen og armene når Gibbard står alene på scenen med akustisk gitar, og leder publikum inn i allsang med I will follow you into the dark. Det er tydelig at et skikkelig entusiastisk publikum er med på å få vokalisten ut av funken han startet konserten i, han har glemt at Oslo enten ikke likte, eller ikke har hørt på de to siste skivene han og bandet har laget. Så drar de i gang tidenes hitparade. Sanger som The New Year, Where Soul Meets Body, Marching Bands of Manhattan kommer på løpende bånd, og publikum skåler i jubelbrus.

Jeg tør nesten ikke å håpe en gang, men jeg gjør det allikevel, kommer de til å spille Translanticism? Sangen som er som Free Bird er for Eagles? Det ser mørkt ut når låta fortsatt ikke har dukket opp etter to encores. Så slår Ben Gibbard de kjente akkordene på pianoet. De spiller den. De spiller den virkelig. Nå letter taket på Sentrum Scene. Perfekt avrunding av en virkelig fantastisk konsert!

Kritikerne har vært ganske samkjørte om at platemagien er borte fra Death Cab For Cutie etter Chris Walla tok hatten sin og gikk. På lørdag fikk Oslo bekreftet for alvor at de fortsatt kan være ganske så fine live, allikevel.

Det blir feil å ikke si noen ord om oppvarmingsbandet, når det er selve We Were Promised Jetpacks, som er på besøk fra Storbritannia. For altså, i løpet av tredve somre og mange, mange utsolgte konserter og musikkfestivaler har jeg aldri opplevd at samtlige med en billett i labben har møtt opp ved døråpning for å få med seg oppvarmingsbandet, men det var altså stinn brakke fra halv ni. Bandet spilte lange, seige partier avbrutt av en nesten feilfri vokal, og minnet litt om Mogwai. Eller Rise Against. Eller seg selv. De var nesten like schizofrene musikalsk som vokalist Adam Thompson var på scenen. Han vekslet mellom å stå limt i bakken, til å hive seg ut i skikkelig rock&rollbevegelser, for å så igjen stå limt fast igjen. Undertegnede er helfrelst og nesten overbevist om at Oslo ikke har sett de for siste gang.

Death Cab For Cutie Offisiell webside
We Were Promised Jetpacks Facebook