Sett utifra den semi-dystre stilen til svenske José Gonzalez, er det ikke overraskende at det er lite uforventet som kommer utifra en konsert med ham. Det blir fort akkurat det man kan forvente. Han dukker opp med kassegitaren over skulderen, klimprer og ser ned i bakken, og legger munnen mot mikrofonen.

Pent er det, definitivt. Og de lette rytmene, bassen, glockenspielet som lagvis legger seg på nylongitaren fingrene hans napper i, danner ikke grunnlaget for en livlig affære utenfor Vigelandsmuseet. Få reiser seg opp, kanskje 2 av 10 publikummere. Resten sitter og soler seg under en grå, grå himmel, snakker med hverandre, dunker ned øl.

Gonzalez klarer ikke å fenge folket. Å skulle gripe et helt amfi er en kraft han ikke har. For folket i gresset og oppe i baren er dette bakgrunnsstøy. Pausemusikk, dog god pausemusikk, mellom navnene, spesielt rett før langt mer attraktive Modest Mouse.

At konsertens høydepunkter er to låter, hvorav begge er covre av henholdsvis Massive Attacks Teardrop og tv-drama-hiten Heartbeats av The Knife, er kanskje ikke så kult for resten av materialet til Gonzalez. Få andre låter får gjenkjennelses-applaus når de sparkes i gang.

Gonzalez passer ikke inn på en medium-large festivalscene akkompegnert av dagslys. Verken musikken eller bandets profil takler dette på noen god måte - det er bokstaveligtalt som å røske i gang nach midt i festen. Men dytt nylongitarsvensken inn i et mindre, mørkt lokale og tenn noen stearinlys.

Da sitter det nok som ei kule.

Foto: Nicolay Woldsdal