Det kunne aldri falle meg inn at dette bandet, Woods, som stod oppå en gammel, gul lastebil, har gitt ut åtte album og vært et band i ti år.

Bassisten mekker å ryke strengen før de begynner på andre låt. De gjør kanskje ikke så mye ut av seg resten av konserten, men de er proffe nok til å skjønne at “the show must go on”, og spiller likegjerne neste sang uten bass, og det med godt resultat.

Jevnt over er Woods sin pop-indie-folk-rock ganske streit. Det er ingenting ekstravagant eller ekstraordinært med disse låtene, ei deres fremførelse.

Men så under tredjelåt trer vokalist Jeremy Earl vekk fra mikrofonen, og det er her magien oppstår. Et abstrakt, fuzzy og ubegrenset instrumentparti transformerer både låt og band til noe helt annet. Det progger som bare pokkern, og nivået går bare ned igjen når de returnerer til regrenget, som er ganske dølt i forhold.

Slike partier sjer et par ganger til i løpet av settet, og det er milevis mer interessant enn tradisjonelle akkordprogresjoner, rytmer og en vokal som bare er helt kurrant. Woods briljerer når de virkelig spiller musikk, og du ser at de selv digger det de gjør når de bare spiller sammen. Og slik spilleglede er bare deilig å være vitne til.

Hadde de bare hatt mer av det på lager.

Foto: Nicolay Woldsdal