Med 30 grader ute, og 100 grader innendørs inntok Alice Cooper scenen med stive hofter og den største selvfølgelighet da lerretet med det klassiske trykket av Coopers øyne falt og en rekvisittfylt scene åpenbarte seg. På toppen ruvet trommis Glen Sobel bak et flott og hårete trommesett av kjetting besatt med forstyrrede klovnehoder og diverse andre artige gjenstander.

Konserten startet med Hello Hooray og fortsatte med House Of Fire og No More Mr. Nice Guy. Cooper så ut som en gal sirkusdirektør i manesjen der han spankulerte rundt i en svart- og rødstripete dress og pisket gitaristene som utemmede dyr. Ikke en helt feil sammenligning tatt i betrakting av at gitaristene Tommy Henriksen, Ryan Roxiee, Nita Strauss, og bassist Chuck Garrick var iført ganske så mye skinn og pels i god rockeånd.

 photo IMG_0255_zpsnrrhcecb.jpg
Foto: Therese C. Wangberg

Konserten bygget seg gradvis opp og klesskiftene var mange og med en gjennomgående masokistisk undertone over det hele. Vi snakker tvangstrøyer, pisker, gassmasker, uniformer, håndjern, gal (men sexy) zombiesykepleier, og gjennomspiddet paparazzi for å nevne noe.

 photo IMG_0210_zps8ja116xd.jpg
Foto: Therese C. Wangberg

Midtveis i løpet kommer Welcome To My Nightmare og på dette tidspunktet tar det helt av i publikum. Det kan ikke ha vært et eneste tørt plagg igjen i hele lokalet. Deretter kommer Cooper ut i blodig legefrakk under introen Feed my Frankenstein og blir spent fast i en gedigen innretning for å bli elektrifisert og gjenoppstå som et 5 meter høyt misforster som ruver rundt på scenen. Det er så mye som foregår visuelt at folk ikke vet hva de skal filme med mobilene sine lenger, og kaoset er komplett.

Det tar jo heller ikke slutt der. Kort fortalt blir Cooper halshugget, hodet blir vist rundt av en blodig bøddel før han gjenoppstår, og neste låt ut er I Love The Dead, i en ny og veldig fet versjon som lett kunne blitt en radiohit, og som leder det hele inn i siste del av konserten der Cooper gjør heder på gamle helter som Jim Morrison Break On Through, Beatles Revolution, Jimi Hendrix Foxy lady blant andre. En veldig bra overgang som gir publikum en liten pust i bakken.

 photo IMG_0201_zps3ieuvpwy.jpg
Foto: Therese C. Wangberg

Settet blir avsluttet med I’m Eighteen og naturligvis Poison der Cooper viste at man fremdeles kan ha sexy moves i en alder av 67. Deretter går bandet av scenen, men siden de hadde «glemt» å spille School’s Out så kommer de på igjen og tar den helt ut med alt av såpebobler og konfetti (hva er det med all denne konfettien!?), før de etter 24 låter takker for seg og folk kan vandre blide ut i Oslos gater igjen.

 photo IMG_0360_zpsde5cip2d.jpg
Foto: Therese C. Wangberg

Det som på forhånd kunne vært en litt trist konsert med en gammel avdanket rocker viste seg å være en maktdemonstrasjon fra en levende legende som virkelig er helt på høyden i dag, og som ettertrykkelig beviste at er man for gammel for rock så er man død!