Belle and Sebastian er et snaut år unna tjueårsjubileum. De skotske indieheltene er et referansepunkt innen sin sjanger, og stadig relevante. På Amfiet onsdag, ba bandet opp til et trivelighetsmaraton uten like.

Belle and Sebastian har en voksen låtkatalog, men kun en tilmålt time å breie seg på. Step Into My Office, Babe slipper for eksempel ikke gjennom nåløyet. Men her nedpå låter fra ikoniske If You’re Feeling Sinister, solsvøpte toner fra Dear Catastrophe Waitress, dansbare rytmer fra årets Girls in Peacetime Want to Dance.

Ingen skal beskylde vokalist Stuart Murdoch for å ta seg selv høytidelig. Sjelden har såpass dårlig dansing, gjort seg såpass bra på en festivalscene. Det er for så vidt en passende speiling av den gjennomsnittlige øyagjenger. Murdoch er smørblid, og tuller og tøyser gjennom det times lange settet. Det er generelt en vanvittig trivelig affære skottene varter opp med.

Konserten er nok det nærmeste festivalen kommer kumbaya-stemning, og det er jammen ikke langt unna. Før The Boy With the Arap Stripe, drar Murdoch et tyvetalls publikummere opp på scenen, og unison dansing, av typen halvkeitete, sprer om seg. De sagnomsuste værgudene var også i godt humør, og sola må sies å optimalisere opplevelsen. Trivelige greier.

Skottene har lydsatt somre i en årrekke, og selv nåtidens ungdom oppdager den milde indiepopen. Med årets albumutgivelse gjorde de seg igjen gjeldende på den internasjonale indiescene. Synthen står sentral, og bandet gjorde seg mer dansbare enn noensinne. Blant øyapublikummet er det dog lite dansing å skimte, ja, her er kun hodevagging og fottramping. Alt ansvar skal ikke tilskrives skottene, men fremførelsen var ikke akkurat pulserende. Foruten Murdoch, ser resten av bandet ut til å gå på autopilot. Ja, det er forbløffende hvordan det nesten ser ut til å holde.

På tross av store doser trivelighet, var det en konsert få, om noen, vil trekke frem som et festivalhøydepunkt. Utenom blodfansen og de tyvetalls scenedanserne, da.

Foto: Johannes Granseth.