Foxygen spiller en spesiell type psykedelisk pop, og har en like spesiell estetikk. De står foran et enormt pentagram sammen med tre backupsangere som vokalisten ikke klarer å la være å danse med, og rundt, og på. Det er ikke særlig overraskende når han til slutt blir nødt til å kaste av seg dressjakka.

Det tar en låt eller to før det virkelig føles, men da er det første som slår meg er hvor mye energi dette rare, syrete bandet egentlig har. Man hører det ofte i musikken, men det var uforventet at det skulle oversette så godt til en større utescene. Det er jo gjerne en slags smårølpete kjellerfeeling i musikken deres, som gjør at man lett ser dem for seg i et svett, lite lokale.

Det er dog ikke skitten kjeller-rock de spiller her, det er energisk, psykedelisk indiepop. Det er ekte festmusikk, gjort enda mer overbevisende i kombinasjon med en ekte fest-estetikk som Foxygen utstråler fra scenen. Låter som Shuggie får et nytt liv her, og det låter til og med enda bedre enn det gjør på albumene.

Foto: Anna Lerheim Ask