Det er keysbaserte (vel, det er vel bortimot alle deres låter) Hunger of the Pine som får det hele i gang. Vokalist Joe Newmans umiskjennelige røst låter imponernede nær studioutgaven. Det er rimelig tettpakket rundt Amfiet, festivalens største scene.

Det britiske elektronikabandet har skapt sin helt unike sound, en sound de har finslipt ned til nærmeste tangentdetalj. Litt synd, dog en smule forståelig, er det likevel hvor gjennomgående det melankolske, seigtdrivende lydbildet er. For de uten god kjennskap til bandets låtkatalog, vil nok konserten i sin helhet fremstå litt for ensformig.

Leeds-kvartetten har to bejublede albumutgivelser bak seg, og trekker oppskriftsmessig ut høydepunkter fra dem begge. Femminutteren Nara snirkler seg elegant av gårde i det velspilte samspillet mellom synth og bass, ispedd forsiktige xylofonslag. Andre høydepunkter er Taro, med sitt drivende gode lydbilde, og Tessallate – begge like vellåtende som på debutplata. Foruten et litt avtagende strekk på to låter midtveis, er nivået jevnt over bra. Å overføre de intrikate lydbildene til liveformatet er ikke bare-bare, men det får det i hvert fall meget godt til.

Foruten vokalist Newmans sentrale vokalprestasjoner, må trommis Thom Green sies å gjøre en imponerende heseblesende jobb. Trommesettet bestyres med voldsom kraft og tempo, og isper hele tiden de keysbaserte lydbildene på en god måte. Tidvis står perkusjonen også i sentrum. Nevnes må også keystraktør Unger-Hamilton, som hele tiden krydrer til lydbildene med lekne detaljer.

Det er hevet over tvil at det musikalske uttrykket er av det introverte slaget. Derfor er det kanskje ikke så overraskende hvor beskjedne (eller lite interesserte?) den britiske firerbanden ter seg på scenen. Men 99 av 100 vokalister introduserer i det minste bandet, samt lirer av seg noen velvalgte linjer innimellom slagene. Ikke Joe Newman. Vokalisten er stille som en østers, så det er nevnte Unger-Hamilton som står for det lille det er å spore av publikumskommunikasjon. Men når musikken er så suggererende som den Alt-J spiller, er det ikke noe merkbart problem å la musikken tale for seg.

Foto: Markus Thorsen.