Under en festival med nærmest skremmende presise sceneankomster, er Beck Hansen, så vidt undertegnede bekjent, første forsinkede artist. Åtte minutter tar det før kalifornieren entrer Amfiet. Fashionable late, si.

Beck må være noe av det nærmeste en kommer musikalsk schizofreni. Det er en mildt sagt broket ansamling låter som utgjør kveldens setliste. Her snakker vi karen som skifter musikalsk uttrykk som andre skifter sokker.

På så vis må han vel kunne sies å være en helstøpt Øya-headliner. Her er blues, rock, kvasirap og folk i skjønn, hedonistisk forening. Der torsdagens Florence + The Machine i største grad skulle være ”gøy for unga”, var Beck de voksnes booking. «It’s been a very, very, very, very, very long time», som han så presist sier det.

Allerede fra første låt ut, knallgode Devil’s Haircut, bæres det bud om en energisk 45-åring. Også kommer en god rekke med rocka kutt fra 90-tallsutgivelsene, med I Think I’m in Love som største publikumsfavoritt. Beck storkoser seg på scenen. Ganske tidlig kommer også rap-flørtende Loser, som for øvrig har like mange år på eteren som undertegnede har leveår, som sitter som et skudd. «I’m a looooser, baby, why don’t you kill me», synger Beck – så vel som de nær 12.000 fremmøtte.

Det er først fem-seks låter ut i settet at låter fra Morning Phase slipper til. Den akustiske kassegitaren dras frem, og tempoet nedjusteres der etter. Den saktegående folkutgaven av Beck, som egentlig er så inderlig vakker, kjennes litt tam denne fredagskvelden. For sammenlignet med hans tidligere materiale, er det ikke akkurat vitamininnsprøytninger, men et hvileskjær. Både Blue Moon og Wave er feiende flotte, og Beck beviser at han også evner å gripe publikums oppmerksomhet med et nedtont uttrykk.

Overraskende er det nok for mange av de fremmøtte at såpass lite spilletid tildeles låter fra den kritikerroste fjorårsutgivelsen, men så er det jo en kjensgjerning at Beck hoper sammen godbiter fra hele katalogen.

Snakketøyet til Beck tar også sin del av kaka. Mot slutten blir det mer og mer mellomsnakk, ja, jammen får han også lurt inn litt i låtene. Her er mye random tøysepreik. Ja, det blir litt i overkant i lengden.

Avslutningen på hovedsettet består av überfunky Sexx Laws og E-Pro, som avsluttes med forlenget bassfrispilling, mens Beck trekker «crime scene, do not cross»-tape over scenen. Han forlater så scenen, og det blir stummende mørkt. En morsom gest og en ypperlig energisk avslutning. Trodde alle – ja, noen begynte til og med å rusle mot utgangen – men Beck var ikke ferdig.

Inn kommer han, denne gangen i kritthvit habitt. Som en fallen soulhelt gjenoppstått fra graven, kjører han i gang Debra. Vokalen når sine lyseste toner. Helt til sist kommer Where It’s At, en ypperlig avslutning – når han kommer så langt. Først introduserer han hvert av de fire bandmedlemmene på sin helt egen måte. Et artig påfunn, men all snikk-snakket dras ut i det lengste.

Mobilfoto: Elias Bakken Johansen.