Slutface – både musikk og band – er som tatt ut av en norsk filmfest. Det er en ung firerbande med en herlig gi faen-attityde og et obskønt bandnavn. Og sånn for å toppe det hele kommer de fra den blaserte oljebyen Stavanger.

Haley Shea er rett og slett en fet frontfigur, med rå innlevelse så vel som stemme. Bandet åpner med et smell. Det soldovne publikummet ser ut til å trives med å bli filleristet litt av de energiske rogalendingene. Vi snakker skranglete punk, litt à la Razika. Kill ’Em With Kindness låter fett, selv om Sheas vokal tidvis sjangler litt. Også Skinn White Bitches låter svært bra.

Men her er også noen ankepunkter. Vokalen er ikke alltid like stø. Det kan virke som det er refrengene som byr på litt problemer. Muligens tar Sheas energiske jeg over for vokalisten Shea, for det er litt gaulende til tider. Og dersom bassgutta, som for øvrig gjør godt ut av seg på hver sin bass, skal tilkrydre meg koring må stemmen i det minste bidra positivt, og i hvert fall ikke overdøve vokalisten. Etter den kraftfulle åpningen, følger et noe tammere midtparti.

Det står iallfall ikke på oljebarnas engasjement. Shea er som nevnt i sitt ess. Hun headbanger, stagediver (forhåndsanmeldt, sådan) og generelt viser fingeren til sivilisasjonen. Den «fede» allsangen de instruerer før Call to Arms går seg ikke ordentlig til før låtas siste linjer, men de gunner på. Under Bad Party drar hun opp et dusin publikummere (eller en vennegjeng?) på scenen. Det avstedkommer ikke den villeste stemningen Hagen har sett, men de utplukkede har nok funnet sitt beste festivalminne.

Avslutningsvis dundrer Slutface til igjen. Nevnte Bad Party driver rocka av gårde i et kult samspill mellom bass og perkusjon. Og Angst, deres nokså kjente låt, sitter som et skudd. UKM-vibbene kommer luskende til tider, og Slutface er noen finjusteringer unna punkhimmelen de nok drømmer om. Men gjengen virker å ha det nødvendige drivet, så dette kan bare gå én vei.

Obs! Manglende fototilgang gjorde at promobildet måtte brukes.