Det er noen store steg Emilie Nicolas har tatt det siste året. For å oppsummere kort: i fjor holdt hun konsert i sirkusteltet, i år er hun neste siste navn på den største scenen på festivalens siste dag.

«Hun har jævlig kjedelig grafikk, ass», vrøvler en like bak meg. Litt satt på spissen, men han er inne på noe, sceneshowet er av det beskjedne slaget. De to skjermene som flankerer scenen sender gråaktige sepia-vibber, og lyser mildt sagt ikke opp hennes i utgangspunktet lite karismatiske vesen.

Lysføringen er grå, og snirkler seg forsiktig rundt på scenegulvet. Og bare for å forsterke den nedbrutte stemningen: forsiktige doser røyk spruter ut fra hver sin side.

Nicolas befinner seg i et elektrofisert synthlandskap, der stemmeprakten er lydbildets episenter. Så godt er det at vokalen også låter krystallklar på scenen. Hør bare på nydelige Grown Up. Den umiskjennelige vokalen innsvøpt i elektropop er en i utgangspunktet god oppskrift, men når lydbildene beveger seg over i det tamme, blir det fort ensformig. Og midtveis kommer et tamt parti.

Men det er også flust med godbiter. Kraftfulle Fail driver voldsomt fett av gårde, og knallgode Nobody Knows åler seg sofistikert fremover, der den vokale kapasiteten er i full vigør. Også er det Pstereo, da, som – selvfølgelig – avslutter det nær 50 minutter lange settet. Et etterlengtet vitamininnsprøytning.

Emilie Nicolas fører et vel minimalistisk uttrykk, både hva gjelder musikk og karisma. Ryktene gikk om hvor trollbindende Nicolas skulle være live, så sånn sett en skuffende affære.

Foto: Ihne Pedersen.