Svenskene leverer en tung, teknisk og helt usannsynlig presis fremførelse av et utvalgt knippe godbiter fra deres solide materiale. Det er imponerende nok at de makter å fremstå så sinna og beinharde, men det er utvilsomt mest imponerende hvor synkront de klarer å hamre ut riffene, som burde være matematisk umulig å få til.
Vokalist Jens Kidman er også tidlig ute med å fortelle oss hvor stort det faktisk er for dem å stå på scenen og varme opp for Metallica. Uten Metallica hadde vi aldri eksistert, proklamerer han, før han fortsetter med å fortelle at det ikke helt har gått opp for dem hvor spesielt det faktisk er, før i dette øyeblikk.
For store deler av publikum er Meshuggah et nytt bekjentskap, så mange er avventende underveis i låtene, selv om det applauderes greit. For egen del håper jeg at Bergen Live booker Meshuggah til egen konsert med fullt set etter hvert, for dette vil jeg definitivt ha mer av. De hadde egentlig fortjent en helt egen artikkel med anmeldelse etter denne supportgigen, men vi får la det ligge til neste gang, og bevege oss over til kveldens headliner.
En halvtimes tid før Metallica går på scenen, fylles den av flere titalls mennesker i hvite t-skjorter. Jeg tror at det er et eller annet underholdningsinnslag for VIPene, men de kommer jo aldri i gang, og til slutt skjønner jeg at de faktisk skal være på scenen sammen med bandet. Litt irriterende, tenker jeg, men de går sikkert av etter et par låter. Etter hvert innser jeg at de aldri kommer til å forsvinne fra scenen, og det viser seg at dette er blodfans som har vunnet en eller annen konkurranse, og får oppleve hele konserten fra scenen. Helt sikkert en opplevelse for livet for disse menneskene, men selv synes jeg at dette var relativt forstyrrende for den visuelle opplevelsen det også skal være å se Metallica live. Nok om det.
Bandet kommer på etter sin sedvanlige westernintro og kjører i gang med Fuel. En energisk og fin versjon som på mange måter setter standarden for hva vi har i vente de neste par timene. Når de fortsetter med From Whom the Bells Tolls hører jeg at enkelte mener at de har brent av det fyrverkeriet fra pakken allerede, selv om jeg personlig mener at de aller beste låtene fortsatt er foran oss i setlisten.
Herfra får vi servert en fin blanding av gammelt og nytt, vi får noen tøffe gitarsoler fra Kirk Hammett, hvor den ene er leken og inneholder velkjente bergenstoner fra Dovregubbens Hall, vi får en litt mindre tøff bassolo fra Robert Trujillo og vi får høre nye Lords of Summer. Herfra og inn, snakker vi parademarsj av de store låtene som omtrent alle fremmøtte har et forhold til, som for eksempel lightervennlige Unforgiven og Nothing else Matters på den rolige siden, og småkjipe Whiskey in the Jar på den mer energiske siden. Joda, jeg registrerer at folk elsker den låten, men selv har jeg aldri lært meg å like den. Akkurat som med cognac.
For egen del vil One alltid være et høydepunkt, sammen med låter som Sad But True, Master of Puppets og Seek and Destroy, selvfølgelig sammen med Enter Sandman som avsluttet hele konserten, mens hundrevis av enorme ballonger blir sluppet og spretter rundt blant publikumesmassene. En fantastisk bra avslutning med en strålende kveld i Bergen, hvor det eneste som trekker ned var alle de hvitkledde folkene på scenen, sammen med den ene låten jeg ikke orker å like.
Etter spilleslutt takker hver av bandmedlemmene puplikum, og selvfølgelig velger Lars Ulrich å ta det på dansk, siden han nesten er hjemme. (selv om det gjerne er lettere å forstå hva som blir sagt på engelsk). Gutta er nå godt oppe i femtiårene. Jeg håper at jeg er i nærheten like fet som dem når jeg kommer dit.
Foto: Oddbjørn Steffensen
