Vi blir servert en god blanding av låter fra alle albumene, dessverre med unntak av Radiowaves. Men alle de gamle klassikerne er med, i tillegg til omtrent halvparten av låtene fra vårens comebackplate Enola. Spesielt på det nye materialet, synes jeg det låter tightere og bedre enn da jeg så dem live på Sentrum Scene i april. Den gang gjorde de en dønn solid konsert, men i mine øyne og ører, er de enda et hakk hvassere i kveld.
Halvveis inn i konserten åpner himmelens sluser seg, slik det gjerne gjør her i Bergen. –Kjipt for dere men fint for oss, for nå syns vi bedre, flirer Alex Møklebust idet bandet drar i gang låten som ble viktigere for Seigmen enn hva man egentlig ville innrømme, Metropolis. En av de aller mest allsangvennlige låtene deres, og publikum jomer med også i kveld, mens store regndråper hamrer løs på publikum. Det låter så bra at ingen bryr seg nevneverdig om pøsregnet. Og så slutter det igjen, nesten samtidig som låten slutter.
Vi får også en fin avskjed med Lorry Kristiansen i kveld, Seigmens trofaste scenetekniker gjennom 20 år. Han virker noe utilpass når han får utlevert mikrofon foran publikumsmassene, sammen med et gavekort på den nye epleklokken. Han takker for seg og forteller at gutta i Seigmen er hans familie.
Den ordinære delen av konserten avsluttes med nok en publikumsfavoritt, Döderlein. Det oser av energi på scenen, publikum skriker med av full hals, og Alex Møklebust ser som vanlig ut som en gud når han poserer fremst på scenekanten. Jeg vil tørre å påstå at ingen i Norge og få i verden er bedre enn den mannen på scenen. Mer naturlig blikkfang finner du ikke.
Bandet jubles av scenen og gutta lar publikum få klappe og rope taktfast i et par minutter før Marius kommer tilbake for å synge opera, akkompagnert av Sverre på gitar og Kim på kor. Det lille mesterverket, Agnus Dei, har også blitt en av Seigmens faste innslag på konserter. Helt nydelig! Så finner han frem gitaren igjen og de starter på mektige Mesusah, nok et mesterverk fra Seigmen. Etter den lange og røffe introen, kommer Alex tilbake på scenen, og endelig har han tatt av seg på overkroppen. Viktig for mange, også for gifte menn som meg.
Selvfølgelig skal det hele avsluttes med den enorme og suggerende versjonen av Hjernen er Alene. Her kan egentlig Møklebust bare dirigere og la publikum ta seg av sangen, for her synger alle, fra begynnelse til slutt. Som alltid en stor og mektig avslutning på en fantastisk konsert.
Alt i alt en nesten prikkfri oppvisning, til tross for at Marius åpnet det hele med litt deilig feedbacklyd, og selv om det ble i overkant mye bass og litt for lite vokal tidlig i konserten. Lyden kan ikke bandet lastes for, men det klart at det må hensyntas for oss som står ute blant publikum. Uansett en av årets aller beste konserter så langt.
Foto: Oddbjørn Steffensen
