Busk har gjennom årene vandret i forskjellige musikalske retninger men er nå tilbake med His True Believers, et knippe drevne musikere som akkompagnerer Busk svært godt. Denne kvelden stiller han også med blåserrekke.
Om Vidar har solgt sjelen sin der borte i USA for å spille gitar så har han møtt Eirik Bergene i samme veikryss med et munnspill i hånden. Sammen utgjør de et ganske så mektig lydbilde og Bergene supplerer godt på koring og er beint ut fantastisk på munnspill. Men der Vidar også har stemmen og scenepersonligheten faller Bergene igjennom når han slipper til alene. Ikke at han synger dårlig, overhodet ikke. Det er bare at sammenlignet med Vidar blir han kjedelig, og låter som So Much In Love og You Hurt Me blir som pausenummer å regne.
Jeg antar at jeg nå banner i blueskirken og at menigheten gjør korsets tegn når de leser dette, for blues er blues og i følge boka er Busk en mann som gjerne deler spotlight med andre. Han ser ut til å stortrives med bandet sitt og briljerer på scenen, så hva er det jeg klager på? Kanskje bare at jeg i så fall heller ville hørt hovedpersonen gjøre låtene selv, eventuelt at han heller spilte mer av eget materiale, (det er jo ikke sånn at det ikke er nok å ta av).
Uansett, denne kvelden er det god stemning tvers igjennom selv om publikum forholder seg relativt rolig mens de nikker anerkjennende til låtvalgene som favner mange av stilene Busk har vært igjennom. De lar seg til og med friste med på litt allsang til The Ghetto.
Best fungerer det når Vidar drar ned energinivået og gjør en cover av Goodnight Moon som han siden skiva Venus Texas har gjort til sin egen. Stemmen er hes, og svetten renner mens han synger om ting som er mørke. Irriterende nok er det settets korteste sang, men ikke så uventet, siden låta faller litt utenfor bluesgryta.
Alt i alt et hyggelig gjensyn med Norges gitarhelt nummer èn og hans venner.
P.s
Hvis du har sansen for gode historier anbefaler jeg å kjøpe boka Balladen om Vidar Busk. En veldig underholdende og informativ bok om et liv langt unna A4.
Foto: Therese C. Wangberg
